Arkiv for Januar 2011

I dag går timene så alt for sakte. Jeg er litt nervøs, men samtidig også utrolig avslappet. I morgen er jeg offisielt ferdig med første trimester av graviditeten, og det åpner et helt nytt og ukjent kapittel for meg. Tidligere har jeg brukt å spontanabortere før jeg var to måneder på vei, men denne gang ser det da ut til at det endelig er vår tur å få baby. Jeg kan ærlig si at jeg aldri har vært så lykkelig i hele mitt liv, men samtidig er jeg også ufattelig redd.

Jeg finner meg i å titte innom nettbutikker etter babyklær og utstyr. Fantaserer om hvordan babyrommet skal se ut, hvilke farger veggene skal males i, hvor skal krybben stå og har vi råd til forandringene som må skje? Det er veldig mange spørsmål som surrer rundt i hodet mitt, men innerst inne vet jeg at alt kommer til å ordne seg. Jeg og mannen min har bare vært sammen i 2 1/2 år, men vi har lært oss å samarbeide på en fantastisk god måte, og jeg kjenner meg utrolig trygg på at vi skal klare å ta vare på hverandre ekstra mye i tiden fremover.

Det skal bli en eventyrlig tid det neste halvåret og jeg gleder meg til å blogge om svangerskapet. Det føles helt urealistisk at dette holder på å bli en mammablogg. Kanskje jeg da må begynne å lese flere blogger om det samme? Har dere noen å anbefale?

I år har jeg ingen nyttårsløfter. Jeg valgte ikke bevisst å gjøre det, men det ble bare slik automatisk. I løpet av fjoråret klarte jeg å mestre to tidligere nyttårsløfter uten noen form for hard innsats. I alle fall når det kommer til å slutte å bite negler. Det var akkurat som om en bryter ble slått av for meg.

Noe jeg alltid har slitt veldig med er mitt eget syn på meg selv. Jeg har aldri innerst inne vært hundre prosent fornøyd med den jeg er. I fjor følte jeg at dette ble litt enklere, spesielt i slutten av året da jeg hadde jevnlig kontakt med en utrolig flink psykolog, samt at jeg også greide å jobbe med mine egne tanker. Jeg er nå mye mer klar over hva som gjør meg negativ og hvorfor. Av den grunn er det også blitt enklere for meg å komme meg bort fra slike tanker. Jeg begynner sakte, men sikkert å forstå at det å være meg faktisk er nok, og det føles veldig godt.

Det er viktig å ha tro på seg selv i det samfunnet vi lever i, hvor det nesten er tabu å tro bra om seg selv.

I kveld gjorde jeg noe jeg har lovd mannen min at jeg ikke skal gjøre igjen – ringt en spåtjeneste. Hva er det egentlig med meg og nysgjerrigheten på det overnaturlige? Jeg eier ikke et snev av tålmodighet i kroppen. Resultatet av spåingen fikk meg, tro det eller ei til å gråte.

Jeg spurte om damen kunne spå meg angående familie og barn, og det første hun spurte om var om jeg allerede var gravid. Slemme meg lot selvfølgelig som om jeg ikke visste noe om det (hihi), men hun var rask til å si at i sommer ville jeg føde en liten gutt(!!!) Hjelpe meg som jeg fikk sjokk.. Det er jo umulig for lege å se noe kjønn så tidlig. Neste uke blir jeg 3 måneder gravid og da er det fortsatt ikke mulig å se om det er gutt eller jente. Derfor kom det som et stort sjokk at spådamen var så bestemt på at det var en liten gutt som kom. Jeg ble helt skjelven og gråt som en idiot. Hormonell sa du? Hva er det?

Etterpå sitter jeg nå da selvfølgelig oppe og finnes ikke trøtt i det hele tatt. Alt jeg klarer å tenke på nå er hvor mye jeg gleder meg til den varme sommeren, og hvor enda mer herlig livet vårt vil bli. Jeg makter nesten ikke å vente.

Nå er jo sjansene store for at spådamen tar feil da, men litt rørende er det uansett. Selv har jeg alltid følt at jeg kommer til å få en jente første gang. Vi får bare vente å se.

Tror dere på klarsynte?

Siden sist gang jeg blogget har det skjedd veldig mye. Jeg har blitt gravid og er da blitt nødt til å brått slutte med anti depressiva. Nå har jeg gått en uke uten og jeg føler allerede at livet er vanskeligere enn før. Forhåpentligvis er dette bare symptomer på grunn av den brutalte slutten på medisin. Heldivis føler jeg mer enn nok gang at denne graviditeten skal gå bra, og at det ikke blir noen spontanabort denne gang. Jeg er 4 uker gravid nå, så både jeg og mannen min krysser både fingrer og tær på at vi klarer oss gjennom dette i to måneder til. Da er vi “sikre”.

I tillegg til at jeg deler mine tanker om gründerlivet og kone, så ønsker jeg sterkt at dette også kan bli en fremtidig mammablogg. Jeg ønsker meg et lite barn mer enn noe annet i hele verden. Om jeg klarer dette, så blir det den desidert beste etterjulsgaven jeg noen gang har fått.

Grunnen til at jeg måtte slutte med anti depressiva med en gang var fordi legen informerte meg om at det absolutt ikke var ideelt for barnet. Det kom selvfølgelig som et slag i ansiktet siden jeg ikke føler at jeg fungerer normalt uten medisinen. Det ble på en måte som å velge mellom min egen helse og barnets, og da valgte jeg jo selvfølgelig sistnevnte. Med psykologsamataler to ganger i uken, forståelsesfulle mennesker og positiv energi rundt meg, så må jeg nesten bare satse på at dette skal gå bra. Kanskje hjelper det å blogge om tankene og følelsene mine igjen også.

Jeg har hørt uttallige mange skrekkhistorier om det å slutte momentant, men sannsynligvis er det en god del flere mødre som har kommet seg gjennom dette helt fint (ser dere hvor positiv jeg prøver å være?)

Jeg skal virkelig begynne å blogge mye oftere fremover, så jeg håper at jeg fortsatt har noen koselige lesere igjen. Legg gjerne igjen en kommentar slik at jeg kan følge bloggen din (i tilfelle jeg ikke gjør det fra før).