Arkiv for Februar 2013

426388_10152630309760473_1205495423_n

Idag flyttet denne lille tøtta inn hos oss og hun har fått navnet “Lykke”. Hun er en tysk mittelspitz og er foreløbig bare 20 cm lang og denne rasen blir maks 38cm. Hun kom i 14 tiden idag og hun har ikke pipet eller noe, bare vært supersnill og utrolig flink. Hun virker veldig avslappet, leken og kosete, så jeg ser ikke noe tegn på at hun føler seg utrygg eller nervøs. Jeg håper virkelig hun kommer til å trives sammen med meg og Miley.

Hun er fortsatt litt for liten til å gå lange spaserturer, men vet noen av dere om noen tips til hvordan jeg kan lære henne å gå fint ved siden av meg? :-)

Dette innlegget skrev jeg 27. august 2009..

«Nå har jeg gått å grublet i hele dag på om jeg virkelig skal fortelle dette på bloggen, men det er alt jeg klarer å tenke på, så jeg må nesten få både tankene og følelsene skrevet ned. Jeg skal gifte meg! Det er helt sinnsykt, men ja det skal jeg. Vi har pratet om det og det er noe vi vil begge to. Går det ann å være mer lykkelig enn det jeg er nå? Det er helt ufattelig. Jeg vet at han er mannen jeg kommer til å bli gammel sammen med, så hvorfor skal jeg ikke si ja til å gifte meg? Det finnes ingen motargumenter tenk! Det føles veldig betryggende å vite at jeg har funnet den rette for meg. Kun i en alder av 21 liksom. Alle skulle vært så heldige synes jeg. Selv var jeg livredd for hvordan mamma kom til å reagere, men da jeg ringte å fortalte det, så begynte hun å gråte av glede. Tenk at den lille prinsessen hennes skal gifte seg, og leve lykkelig i alle sine dager.»

I stedet sitter jeg her nesten fire år senere som en 25 år gammel enke og alenemamma med gjeld, og for hver dag som går blir jeg bare mer og mer bitter og sint på livet og folk rundt meg. Hvorfor i helvette skjedde dette med meg? Faen ta alt og alle! Jeg er så forbannet at jeg ikke engang klarer å føle omtanke for andre.. Hva er det som skjer med meg? Jeg vil ikke ha det sånn!

Den siste uka har jeg tenkt så utrolig mye frem og tilbake. Jeg prøver så godt jeg kan å finne ut hva som er det beste for både meg og Miley, ikke bare akkurat nå, men også i det lange løpet. Det er tross alt det jeg må jobbe mot og ha som mål. Jeg vet at jeg vil ha Miley i barnehage og at jeg vil sørge for at hun har familie rundt seg så mye som mulig, men i den korte tiden vi har bodd i Trondheim nå, så føler jeg at vi har vært alene hele tiden, og det føles både ensomt, tungt og trist. Når jeg er den eneste personen Miley har å forholde seg til hver bidige dag, så sier det seg jo selv at hun blir dritt lei av meg til slutt, og jeg blir jo utrolig sliten av å prøve å underholde henne hele tiden. Jeg får så i si ingen tid for meg selv og jeg begynner allerede å føle meg litt utbrent.. Jeg er sliten hele tiden, har vondt i kroppen, får lite søvn, har konstant hodepine og føler meg ofte kvalm.

let-go

De av dere som har fulgt bloggen min over flere år vet at jeg har kjempet meg gjennom både depresjon og angst, og jeg blir redd når jeg merker at forskjellige tanker og symptomer kommer snikende innpå meg igjen. Jeg vil ikke ha det sånn som jeg hadde det før, og det er av den grunn at jeg må finne ut hvordan jeg kan fikse dette på en måte som kan gjøre både meg og Miley fornøyde.

På en annen side, så er det jo ikke så rart at jeg ikke føler meg hundre prosent, men jeg har lagt veldig mye ansvar på skuldrene mine og jeg vil ikke skuffe meg selv. Hver dag sier jeg til meg selv at “dette skal jeg klare!” På en måte føler jeg at livet MITT har sluttet nå, og at meningen min livet mitt er å gjøre Miley lykkelig og sørge for at hun får en fantastisk oppvekst. Jeg mister meg selv litt mer for hver dag..

Jeg dedikerer denne sangen til det knusende og urettferdige livet.

You can take everything I have
You can break everything I am
Like I’m made of glass
Like I’m made of paper
Go on and try to tear me down
I will be rising from the ground
Like a skyscraper

Tidligere idag fikk jeg tilsendt noen bilder fra intervjuet jeg og Miley hadde med Adresseavisen. Jeg skulle så gjerne funnet en link til dere, men artikkelen er kun tilgjengelig å lese e-adressa, altså en slags app. Derfor har jeg kopiert teksten slik at dere kan lese den her på bloggen nedenfor.

617987-12-1361461229079

«Hun roper etter pappaen sin. Magnus passet alltid på oss.»

Den unge småbarnsmora mistet ektemannen i kreft. Sorgen overskygges av bekymringene for datteren Mileys (17 md.) fremtid.

Reidun Beate Hagen (25) våknet av pusten hans. Den var tyngre, ujevn. Annerledes.

-Jeg ble redd. En sykepleier ba meg sette meg ved senga hans. Jeg holdt hånda hans, bare ventet. Så var han borte.

Det har gått fire måneder siden Adresseavisen møtte Magnus Hagen og familien fra Børsa. I artikkelserien «Livet med kreft» fortalte 28-åringen om hverdagen etter at han fikk påvist tykktarmskreft én uke etter at datteren Miley (17 md.) ble født. «Vi må nyte dagene. Ikke utsette, det har vi ikke tid til. På et tidspunkt vil cellegiften slutte å virke. Da er det over», sa Magnus da. 23. januar sovnet han inn ved St. Olav Hospitals kreftavdeling med den nærmeste familien rundt seg.

-Den siste uka ba jeg ham slippe taket, men da han tok siste åndekast ville jeg bare ha ham tilbake. Jeg følte meg ekstremt egoistisk, og har dårlig samvittighet for det nå. Men vi var så avhengig av ham. Alt skjedde så brått, og jeg var ikke forberedt.

Huset i Børsa var fullt av minner fra en tid fylt av glede og fremtidshåp. Uten Magnus ble hjemmet tomt og kaldt. Reidun Beate fikk en klaustrofobisk følelse av å være der. For to uker siden flyttet 25-åringen til Ilsvika i Trondheim for å starte livet som alenemor.

-Magnus krøp bestandig inntil meg da vi la oss om kveldene, og det ble for tungt å være der alene. Han var ikke klar. Det sa han. At han ikke ville dø.

617987-12-1361461260152-n700

Uka før jul ble 28-åringen brått dårligere etter en optimistisk høst. Reidun Beate kjente på en urolig følelse da hun la seg lillejulaften, og ba Magnus vekke henne hvis magesmertene ble verre. Ambulansen kom morgenen etter. Da klarte han ikke mer.

-På sykehuset fant legene ut at han hadde blodforgiftning og en kraftig infeksjon. De første døgnene var kritiske, han kunne dødd allerede da. Men kroppen var sterk, og tilstanden ble stabilisert av medisinene.

Han ble utskrevet fra sykehuset, men for hver dag hjemme så Reidun Beate at kreftene til Magnus forsvant gradvis. Da han ble innlagt igjen fortalte legene at de ikke klarte å gjøre mer for 28-åringen. Han ble sendt hjem for å dø. I fem dager skjulte han smertene for kona. Å be henne om hjelp ble for nedverdigende, og da han innrømmet at han følte seg tryggere på sykehuset dro han tilbake til St. Olavs Hospital. Reidun Beate føler han var «borte» allerede den dagen ambulansen hentet Magnus for siste gang.

-Legene hadde fortalt meg at når leveren var så skadet kunne han gå inn i «leverkoma». Det skjedde mot slutten, og til slutt visste ikke Magnus hvem jeg var lenger. Det jeg ville si til ham burde jeg allerede ha sagt, sa legene.

Hun er glad for at verken ektemannen eller Miley ikke vil huske den siste tida. Det kan hende hun får små glimt fra ganger hun satt i baksetet mens faren kjørte bil. Men hun vil ikke huske slutten, da han ikke lenger var seg selv.

Det siste kapittelet pratet de aldri om. Bare om framtiden. Magnus betrygget kona om at hun en dag vil finne en ny mann.

-Miley måtte jo få søsken, men det er en urealistisk tanke for meg. Han var alt for oss, og jenta vår elsket ham. Om kveldene roper hun etter pappaen sin. Magnus passet alltid på oss. Tiden han var syk har forandret meg helt, og jeg håper jeg en dag klarer å glede meg over minnene.

Ingenting vil føles like tungt i livet. Det vet Reidun Beate. Men sorgen overskygges av bekymringene for fremtiden til datteren.

-Når jeg møter motgang senere vet jeg at livet kan alltid være verre. Derfor må jeg leve og utnytte dagene sammen med Miley. Ingen vet hva morgendagen bringer. Nå er det viktigste for meg at Miley får en trygg og god oppvekst, men vi har opparbeidet oss mye gjeld.

Nå har en bloggvenninne, som har fulgt historien til Magnus på «reidunbeates.blogg.no», startet en innsamlingsaksjon på Facebook for å hjelpe 25-åringen.

-Når jeg legger meg om kveldene velter tankene over meg. Hvordan skal jeg klare å betale regningene? Har jeg råd til å sende Miley i barnehage? Det er rørende at noen vil hjelpe meg, og så langt har det kommet inn noen tusen kroner. Noen av pengene blir brukt til å betale ned gjelda, resten setter jeg inn på sparekontoen til Miley.

Link til innsamlingsaksjonen på Facebook: https://www.facebook.com/InnsamlingsaksjonTilMileysFremtid?ref=ts&fref=ts

Jeg hadde satt uendelig stor pris på om dere kunne delt dette innlegget videre på Facebook. Tusen hjertlig takk! <3

617987-12-1361461796639

617987-10-1361392681296

Disse to telysholderne fra Bloomingville mottok jeg i posten fra Moolo.no idag. Jeg har ønsket meg disse en liten stund nå, mye på grunn av de flotte ordene som står på de. “Live, laugh, love” og “Peace, joy, love” er jo ord som beskriver godt hvordan vi alle bør leve. Gleder meg til mørke kvelder med disse fine ordene lysende mot meg. Det er så fort gjort å stresse seg gjennom dagene, men hver dag bør settes pris på. Jeg prøver i allefall så godt jeg kan å sette pris på det jeg faktisk har i livet mitt akkurat nå. Skulle jeg gått rundt og tenkt på at mannen jeg elsker er død, så hadde jeg nok blitt et veldig egoistisk og negativt menneske.

617987-10-1361393071382

“Du vet aldri hva du har før det er borte.” Det sitatet har jeg aldri helt forstått, men det gjør jeg nå. Jeg satte pris på Magnus, men jeg vet at jeg kunne satt enda mer pris på ham. Jeg skulle både fortalt og vist ham hvor mye han betydde for meg. Det er så mye jeg skulle sagt og gjort ..

De tre siste dagene har vært veldig tunge. Jeg føler meg verre for hver dag som går og jeg vet at det snart er en måned siden Magnus gikk bort. Det er utrolig rart å tenke på, for det føles nemlig som det er mye lengre. Jeg har med vilje ungått å være på steder som har minner av oss, bare fordi jeg er redd for hvordan jeg kan reagere. Det kjennes ut som jeg har levd et helt annet liv.. Noen ganger våkner jeg i full panikk og er livredd for at Miley også er borte. Hun er livet mitt og uten henne er jeg ingenting.

Jeg sliter også med panikkanfall om kveldene.. “Dette kan ikke være sant. Dette kan ikke ha skjedd med oss. Jeg vil ikke være alene. Hvor er han? Han må jo komme tilbake. Han kan ikke bare være borte.” Tusen spørsmål dukker opp i hodet mitt og jeg innser på nytt hver kveld at han er faktisk død og kommer ikke tilbake. Jeg vil aldri få se ham igjen. Jeg vil aldri få sovne med armene hans rundt meg og jeg kommer aldri til å få høre han si at han elsker meg igjen.. Han er helt borte.

617987-9-1361212965104

Bilde lånt av @tiini

Til min store overraskelse, så var det to sider om meg og Miley i Adresseavisen IDAG. Jeg trodde ikke artikkelen kom før i midten av uka, men jaja. Godt å være ferdig med det egentlig.. Nå skal alle tanker og følelser kun være mine egne for en liten stund. Artikkelen har enda ikke blitt lagt opp på adressa.no, men jeg skal linke til den når/hvis den blir lagt ut der.

Etter en natt med lite søvn, mye snørr og vond hoste, våknet lille vennen min med nesten 40 i feber idag. Dette betydde selvfølgelig at planene for de to-tre neste dagene må utsettes, da jeg synes Miley skal få slappe av og kose seg hjemme for å bli frisk så raskt som mulig. Moren min var snill på det viset hun også. Er man syk, så er man syk og da skal man få muligheten til å slappe av. En av tingene jeg har lært etter tapet av Magnus, er at man vet aldri hva morgendagen bringer, MEN man skal heller ikke stresse seg gjennom livet. Det viktigste er å ha det så bra som mulig hver dag, å alltid prøve å gjøre ting som gjør seg selv lykkelig. Er ikke det motivasjon nok til å gjøre en forandring, så vet jeg søren ikke hva som skal til. Livet skal nytes og settes pris på. Det er alt for skjørt til å kastes bort ..

617987-9-1361179203693

Iløpet av denne uken kommer det en ny artikkel om meg og Miley i Sør-Trøndelag avisen. Tenk at det er faktisk bare fire måneder siden sist gang. Da satt vi og holdt rundt hverandre og ante ingenting om at livet skulle bli urettferdig så fort .. Den nye artikkelen kommer til å avslutte med et fokus på innsamlingsaksjonen til Miley sin fremtid, så jeg håper folk viser både støtte og vennlighet når de leser om den vonde historien vår.

Jeg hadde satt uendelig stor pris på om mine blogglesere kunne likt og delt linken til innsamlingsaksjonen på Facebook. Tusen hjertlig takk på forhånd!

Gjett hvem som kom hjem fra en helg hos bestemor og var potte tett av forkjølelse? Jo, det var lille Miley. Hun sovnet på fem minutter tidligere ikveld, men våknet av at hun hostet så mye. Miley får alltid en grusom vond hoste hver gang hun blir forkjølet. Heldigvis hadde jeg både stikkpillere, hostesaft og saltvannsdråper her hjemme. Uten disse tre tingene, så hadde det nok aldri blitt noe søvn. Tror forresten aldri Miley har vært så forkjølet som det hun er nå før.. Når hun nyser blir jo søren meg hele ansiktet hennes dekket av snørr. “Fysje fisj” sier hun og ler. Haha!

617987-8-1361142308955
Stolen er sponset fra Thomas Hill.

Hun våknet for en halvtime siden og ville ikke sove igjen, så da fikk hun seg enn liten skål med frokostblanding, pluss at hun fikk se en episode av “Timmy-tid”. Hun sovnet i stolen før episoden var ferdig. Det er så godt å ha henne hjemme igjen og jeg håper hun blir fort frisk. Det er ikke noe gøy å høre at hun sliter med å puste om natten..

617987-8-1361142441656

Og for dere som lurer på hva som har skjedd med ansiktet til Miley, så var det visstnok en aketur som gikk litt galt da hun besøkte bestemor denne helgen. Hun hadde falt av akebrettet og skrubbet seg opp på hard snø. Stakkar vennen min. <3

Nå skal jeg bære gulljenta mi til sengen sin og forhåpentligvis få en bedre nattesøvn selv også. God natt fine blogglesere <3