Arkiv for kategorien 'Personal'

Nå har jeg gått fem dager uten godteri, potetgull og brus, og jeg begynner å kjenne en følelse jeg aldri har følt før. Sukkersuget er så å si helt borte(!) Dette er vanvittig stort for meg, da det alltid har vært det suget som har tatt knekken på selvdisiplinen min. Nå, på dag fem, så kjenner jeg at fristelsen ikke er like stor lenger. I går kveld var den helt grusom og det var like før jeg gikk på butikken for å kjøpe meg sjokolade, men istedet koste jeg meg med litt ananas istedet og som dessert spiste jeg litt negler.. Huff. Nok en heslig uvane jeg må slutte med. Nasty.

Hver gang jeg får søtsug, så stiller jeg meg spørsmålene “Er det virkelig verdt det?”, og så prøver jeg å komme på EN grunn til HVORFOR jeg bør spise usunt, bortsett fra at det er “godt”. Og jeg kommer aldri på en GOD grunn, men over hudnre grunner til hvorfor jeg IKKE skal gjøre det. Så da skal jo egentlig valget være ganske enkelt. Jeg håper virkelig at jeg har kommet over det verste søtsuget nå.. Hvis ikke, så må jeg bare fortsette å bygge opp viljestyrken til å si nei. Jeg skal tross alt på mange sydenturer i sommer og da vil jeg jo ikke ligge på solsengen å skamme meg.. Det er ikke noe trivelig. Jeg vil føle meg vel i kroppen min, men det vil ta meg tid å komme dit.

tumblr_mh9kotq7DX1rlrx9oo1_1280

Og jeg nevnte vel at jeg også trener en time hver dag? Ja, jeg er så sinnsykt flink for tiden. Hihi. :-) Sånn går det når man har så mye fint og godt å se frem til.. Det er luksus!

Idag er det lørdag, noe som vanligvis betyr avslapping og opplading til en ny uke, men sånn er det nok ikke lenger. Jeg føler at jeg går å gjør noe hele tiden og når jeg først rekker å sette meg ned litt, så vil jo Miley ha ekstra oppmerksomhet, og det får hun også selvfølgelig. Jeg har lovet meg selv at jeg skal klare å holde meg sterk, men det er ekstra vanskelig når jeg blir fysisk sliten samtidig som jeg føler meg helt nedbrutt følelsesmessig. Til og med når Miley legger seg om kveldene, så har jeg fortsatt mye å gjøre her hjemme, og jeg må si at jeg virkelig hater at hjemmesykepleien er her så mye iløpet av en dag. Det er selvsagt bra at de er her og gir Magnus medisinen han trenger, men er det virkelig nødvendig å behandle han som et studieobjekt? Hver gang de kommer, så har de med studenter på opplæring og da tar det så sinnsykt mye lengre tid. I løpet av en hel dag, så er hjemmesykepleien her mellom 3 – 4 timer til sammen .. Er det egentlig nødvendig? Tenker de ikke på at de avbryter familietiden vår?

Ta for eksempel idag. Magnus hadde ENDELIG klart å få en bedre natt søvn, og så bestemmer hjemmsykepleien seg for å komme litt ekstra tidlig, PÅ EN LØRDAG! Er det mulig…

I tillegg til at jeg går rundt og irriterer meg over dem i stillhet, så har jeg også hatt flere mislykkede forsøk på å montere og henge opp en (jævla) IKEA-hylle. All frustrasjonen og sorgen fikk meg til å knekke idag og jeg måtte bare gi opp og ta en time-out hvor jeg bare lot tårene komme..

tumblr_mfc9f1jveW1rt6yhno1_500_large
Lånt fra Unhealtilyskinny

Hver gang jeg føler at jeg ikke får til noe, blir jeg så utrolig skuffet over meg selv og setter igang med å torturere meg selv med tanker om at jeg ikke er bra nok, og at jeg aldri kommer til å klare meg alene .. Slik sitter jeg i noen minutter, helt til jeg sakte, men sikkert klarer å bygge meg opp igjen og overbevise meg selv om at jeg er sterk og at jeg er bra nok.

Du vet aldri hvor sterk du er før det å være sterk er det eneste valget du har..

I går kveld knakk jeg sammen igjen. Jeg klarte ikke å slutte å gråte. Det var akkurat som en flod av vonde tanker og en ubeskrivelig sorg ble hevet over meg, og det kjentes ut som jeg ikke fikk puste. Da dette skjedde var jeg heldigvis for meg selv. Jeg vet ikke hvorfor, men det føles som om jeg må gjemme følelsene mine for alle andre. Jeg vil ikke at de skal se mine svake øyenlikk hvor jeg faller sammen.

Årsaken til at dette skjedde var sannsynligvis fordi at jeg leste på Kristina sin blogg at hun var død. At hun hadde tapt kampen mot den forbannende kreften. Jeg leste nedover bloggen hennes og det ble så utrolig skremmende å se at bare 16 dager før hun døde, så var hun hjemme med familie og ventet på å flytte inn i et nytt hus. Angsten tok meg skikkelig og jeg ble så utrolig redd. Kan det virkelig gå så fort? Det føles så urealistisk og ubeskrivelig vondt å tenke sånn..

Det er tungt å holde seg sterk for andre, men i denne situasjonen, så har jeg ikke noe annet valg. Jeg bærer på en vond sorg i hjertet mitt hele tiden og jeg føler meg gråtkvalt hver dag. Jeg håper jeg klarer å være sterk gjennom dette.

I dag er en sånn dag hvor jeg egentlig bare har lyst til å legge meg i senga og gråte hele tiden, men i løpet av et siste året har jeg lært meg å holde følelsene mine litt mer skjult, samtidig som jeg også har blitt mye sterkere. Av den grunn har jeg bestemt meg for å ikke la denne grusomme dagen ta knekken på meg, men heller prøve å gjøre noe positivt som forhåpentligvis vil gjøre dagen litt bedre.

Min positive liste for å få en trist dag bedre:

1. Få ut aggresjon ved å gå på tredemølle en halvtime/time, eller eventuelt gå en tur for deg selv med rask musikk i ørene.

2. Sørg for å lage en skikkelig god middag. I dag slår jeg på stortromma med deilige pizzaboller.

3. Se en eller to av dine favorittfilmer. Dagens valg blir “Julie & Julia” og “Sex & The City 2″.

4. Les en av dine favorittblogger fra start til slutt. Det vil garantert få deg i bedre humør. Selv har jeg allerede begynt på Kayso.net sitt bloggarkiv.

5. Avslutt dagen med et varmt og avslappende bad/dusj. Unn deg litt lengre tid enn vanlig og tenk på de positive tingene i livet ditt. Dette vil forhåpentligvis hjelpe deg med å sovne søtt og godt.

Håper mine fem tips vil være til hjelp for mine lesere som kanskje har dårlige dager. Det blir bedre.

Da var det endelig lørdag, og etter en liten uke uten noen form for sukker trodde jeg det skulle bli veldig godt med snacs ikveld. I stedet endte det opp med at jeg ble dårlig i magen og følte meg uvel. Det begynte ca. et kvarter etter at jeg begynte å pakke i meg snop. Så utrolig rart å oppleve at kroppen min reagerer slik på noe den egentlig er vant til å få hele tiden, men en uke uten sukker betyr vel kanskje at kroppen min begynner å forandre seg bittelitt? Jeg klarte ikke å kose meg med noe sukker ikveld, men jeg fikk meg i stedet en liten lærepenge. Jeg ble egentlig ikke så skuffa heller, så kanskje jeg endelig begynner å bli kvitt søtsuget (yeeey). Nesten litt stolt av meg selv.

.. Og mens jeg snakker om å være stolt – Miley har så vidt begynt å ta sine første skritt alene nå, og det er SÅ stort. Jeg og Magnus synes det er så utrolig gøy når hun kommer gående mot oss, mens hun blir så ivrig at hun prøver å løpe, noe som ender opp med at hun snubler og faller i hendene våre. Hun er virkelig lyset i hverdagen, i livet.

Sjekket også Finn.no i sted, og kom over DEN perfekte leiligheten, og guri malla som jeg håper vi får den. Jeg behøver ikke dra på visning en gang. Den så helt fantastisk ut. Om jeg kunne fått flyttet inn i en så fin leilighet, så vet jeg nesten ikke hvordan jeg skulle dekorert. Alt måtte blitt like perfekt! Skal sove med fingrene i kryss i natt. Jeg vil ha den leiligheten!

Nighty!

Da er det endelig offisielt – Jeg skal starte min frisørutdanning på H2 Akademiet i Trondheim til våren. Gud, hvor jeg gleder meg til å endelig få startet på en utdanning jeg så lenge har drømt om. Veldig godt å ha en positiv ting å se frem til. Får frysninger av å tenke på at det snart bare er fire måneder til julen er her nok en gang. 2013 vil mest sannsynlig bli et utrolig vondt år for meg, men jeg håper inderlig at vi blir heldige så lenge som overhodet mulig. Jeg har lovet Magnus å fullføre frisørstudiet uansett hva som skjer, noe jeg helst ikke vil tenke på, men jeg ga ham mitt ord om at jeg skulle gjøre alt i min makt for å være sterk nok, noe jeg fortsatt ikke tror jeg er.. Jeg vil alltid tenke positivt. Kanskje, bare kanskje finner de en kur for kreft i tide.. kanskje.

Den 27. august 2009 skrev jeg dette blogginnlegget:

“Jeg er utrolig takknemmelig for at jeg endelig har fått meg en jobb, men tro det eller ei, jeg vil ha mer. Typisk ikke sant? Denne jobben er helt grei.. for nå. Jeg drømmer om å leve av det jeg elsker. Jeg vil leve av å skrive. Jeg vil ha mitt eget kontor hvor jeg kan jobbe. Jeg vil ha en jobb som passer perfekt for meg. Jeg har sendt rundt et par jobbsøknader til et par nettsteder i kveld, og jeg håper virkelig noen av de vil ha meg som frilans skribent for de. Det hadde vært drømmen. Virkelig.

Det er så vondt å ønske seg noe så inderlig. Jeg vet man må kjempe for å oppnå målene sine, men jeg er ærlig talt litt sliten. Jeg har feilet alt for mye tidligere, og det har ført til at jeg har mistet troen på meg selv. Jeg håper fremtiden har store planer for meg, og at jeg følger hjertet mitt i de valgene jeg kommer til å ta. Jeg skal nå langt kun ved å være meg selv. Mer kan jeg egentlig ikke gjøre.”


(xaxor.com)

.. og noen år senere, så sitter ja da altså her, som gründer og redaktør av mitt eget nettmagasin og en eksklusiv bloggportal som inneholder så mange flotte bloggere. Når jeg kom over dette gamle innlegget, så fikk jeg frysninger på ryggen. Jeg har faktisk klart å oppnå et av mine største mål. Nå er det bare å prøve å få nettsiden til å bli en enda større suksess og fortsette å jobbe hardt.

Med tanke på at jeg led av både depresjon og angst for fire år siden, så er jeg ganske stolt av meg selv. Jeg trodde aldri at jeg skulle klare å oppnå drømmene mine på “egenhånd. Jeg har et krevende yrke, men det er tross alt drømmejobben!

Nå vil jeg at alle leserne mine skal tørre å skryte litt av seg selv i kommentarfeltet. Hvor var du for fire-fem år siden, og hva har du oppnådd på den tiden? Jeg gleder meg til å høre!

Beklager at jeg ikke bruker deg på samme måte som før lenger. Du brukte å inneholde mine innerste tanker, , mine gleder, mine skuffelser, mine dypeste følelser, ja til og med mine tårer ble skrevet ned her. Det føltes så enkelt, så uanstrengende. Det var som en lettelse, skuldrene mine ble alltid mer senket etter at mine tanker ble delt med deg. Jeg vet du savner dette, men tro meg, det gjør jeg også..

Jeg får det bare ikke til lenger. Det siste året har vært det beste og verste året i mitt liv, og det har laget et stort kaos i hodet mitt. Datteren min er det mest ubeskrivelige og beste som noen gang har hendt meg, men tanken på at jeg kommer til å miste kjæresten min av kreft.. Det har laget et hull i hjertet mitt, og for hver dag blir det bare større og større. Andre spør hele tiden om jeg og vi har det bra, og hva mener de egentlig når de spør om det? Hvordan kan vi egentlig ha det bra? Jeg kommer til å bli enke før jeg fyller 30 og mannen min vil aldri få se datteren sin vokse opp. Jeg hadde aldri trodd at jeg ville komme i en så vond og urettferdig situasjon. Jeg giftet meg ung fordi jeg falt hodestups forelsket og visste at jeg ikke ville være sammen med noen annen resten av livet..

Framtiden min, framtiden til datteren vår, ingenting vil bli det samme mer.. Jeg må sitte å se at den personen jeg elsker blir svakere og svakere for hver dag som går, helt til han ikke klarer mer. Hva med oss? Hva skal vi gjøre? Hvordan skal livet kunne gå videre for oss? Er jeg sterk nok til å klare dette?

Jeg skal prøve så godt jeg kan å bruke deg som min egen form for terapi fremover. Hodet mitt er så fylt med vonde tanker og følelser som må komme ut. Jeg nekter å la meg knekke. Jeg kan ikke.

Nå har jeg bestemt meg for å ta et skikkelig oppgjør med meg selv. Det kan rett og slett ikke fortsette slik det har gjort nå. Ingen av dere forstår vel hva jeg prater om enda, men kanskje dere gjør det om jeg nevner at jeg sjelden legger ut bilder av meg selv på bloggen lenger? På den gamle bloggen jeg hadde, reidunbeate.com, så postet jeg ofte sminkebilder, hverdagsbilder osv osv, men ting har skjedd siden den tiden .. Og med ting, så mener jeg en ganske stor vektoppgang. I løpet av tre år har jeg klart å legge på meg nesten 30 kilo(!!!!), og nå er jeg møkke lei!

Det har vært så mye tøffe utfordringer psykisk de siste årene. Jeg har slitt med depresjon, seks spontanaborter og det verste nå er jo at Magnus har fått diagnosen uhelbredelig kreft, og alt dette gjør at jeg synes synd på meg selv, og begynner å trøstespise. Jeg er så redd, lei og sliten at jeg ikke orker tanken på noe annet enn å spise .. og det gjør vondt å tenke på hva jeg faktisk gjør med meg selv.

Før ELSKET jeg å shoppe klær, men NÅ er det noe av det jeg hater mest å gjøre i hele verden. Jeg finner aldri noe jeg har skikkelig lyst på lenger. Jeg må bare kjøpe de klærne jeg finner som passer .. og det er utrolig kjipt, og jeg blir selvfølgelig alltid veldig lei meg på dager jeg shopper klær. Alle de fine klærne som henger opp og som jeg bare kan drømme om å gå med. Korte denimshortser, gjennomsiktige topper, minikjoler.. huff. Ja, da synes jeg verden er urettferdig.

MEN HALLO! Det er jo MIN feil at jeg har blitt slik, og det er bare JEG som kan gjøre noe med det, og eneste måte jeg kan gjøre det på er å ha mer tro på meg selv, få mer viljestyrke og tenke på alle de flotte klærne som bare henger der og venter på meg! Jeg vet jeg kan klare det, spesielt siden jeg ikke har vært overvektig i maaaange år. Forhåpentligvis går kiloene av om jeg bare slutter å pakke i meg godteri som en helt, og kutter ned porsjonene med mat, samt at jeg MÅ bli mer aktiv.

I August reiser jeg tilbake til Rhodos sammen med Magnus og Miley, og med foreldrene mine, og da SKAL jeg i allefall være LITT smalere. Dette må jeg bare klare. Jeg får vondt langt inne i hjerterota av å være så overvektig som jeg er nå. Jeg vil ikke ha det slik lenger!

Om du har noen gode motivasjonstips, så kom gjerne med de, så skal jeg ta de til meg 100%!