Arkiv for kategorien 'Personlig'

Dagene går så alt for raskt nå, men samtidig så er de så lange og vonde. Den siste uka har det vært veldig mye tenking på Magnus. Jeg og familien hans har endelig blitt enig om gravstøtte til han og den skal settes opp innen 1. mai. På gravstøtten skal det være et fint bilde av han, så det har vært mye titting på gamle bilder for å finne det perfekte bilde. I tillegg til dette, så løsnet gifteringen min da jeg vasket gulvet for et par dager siden. Ringen gled bare av og falt ned i vaskebøtten.. Jeg kjente det stakk veldig i hjertet da jeg så at den var av. Jeg føler meg nesten naken uten den og jeg kjente at jeg virkelig ikke var klar for å slutte å gå med den. Derfor hadde jeg den på igjen. Jeg vet ikke hvor lang tid det vil ta før jeg klarer å “kvitte meg” med den, men det blir nok en god stund til enda..

Søvn er også noe jeg har fått lite av den siste uka. Jeg sitter oppe sent fordi jeg gruer meg til å legge meg. Det er så mange tanker og følelser som holder på å bryte gjennom, og jeg føler meg veldig hjelpesløs for tiden. Alt som er planlagt må nok bare settes på vent til jeg får tilbake litt av styrken min. Akkurat nå føler jeg meg bare svak og utslitt.

torrevieja-006

Ah, hva hadde jeg vel ikke gjort for å tilbringe noen måneder i Spania? Bare slappet av, ladet batteriene og startet et nytt kapitell..

I dag kom jeg meg endelig inn på min gamle pc. Jeg har prøvd i månedsvis nå, men jeg hadde totalt glemt av passordet. Heldigvis fant jeg en annen måte å komme meg inn uten passord idag, etter mye frustrasjon og sinne. På den gamle pcen ligger nemlig bilder av hele forholdet til meg og Magnus, og jeg var så utrolig redd for at de hadde gått tapt og forsvunnet. Det var så utrolig mange bilder av feriene vi tok sammen, bryllupet, bryllupsreisen, graviditeten og noen få bilder av våre første måneder som foreldre..

Det var tungt å se gjennom arkivet.. På bildene ser jeg godt hvor mye sykdommen forandret Magnus på så kort tid. Han gikk fra å være ganske kraftig til å bli helt avmagret, men den største forandringen ser jeg likevell i øynene hans. De siste månedene så var det ingen tegn på livsgnist eller positivitet lenger. Jeg tar meg selv i å kikke på bilder av han slik han var før sykdommen, og jeg kjenner han ikke igjen. Det er Magnus på sitt sykeste jeg husker og som sitter igjen i hodet mitt. Jeg ønsker så gjerne at de vonde minnene skal gi slipp, slik at jeg heller kan få ta til meg og kjenne på alt det gode vi hadde sammen. Det vil nok ta tid, men nå har jeg iallefall mange bilder som kan hjelpe meg å huske og ta vare på de gode minnene.

Som dere kanskje skjønner, så har jeg grått forferdelig mye allerede idag. Det gjorde vondt, men også veldig godt å se bildene av det urettferdige, men samtidig også gode livet vårt sammen. Det livet blir bare mer og mer fjernt for meg for hver dag som går.. Jeg vil ikke glemme, men jeg vil videre.

IMAG0259

Denne påsken har jeg virkelig sørget for å slappe av, kjenne på følelsene mine og endelig funnet ut hva jeg ønsker å gjøre videre med livet mitt. Tankene mine har roet seg ned og kommet i orden, noe som har ført til at jeg nå vet hva jeg virkelig ønsker å oppnå. Nå snakker jeg hovedsaklig om min karriere innen sosiale medier og journalistikk. Jeg har lagt planer, snakket med folk i bransjen og gått inn hundre prosent for å satse på et nytt prosjekt. Jeg ønsker å jobbe – jobbe mye! Jeg kjenner at jeg har et sterkt behov for å gjøre noe mer med livet mitt. Det er så utrolig godt å kjenne at jeg fremdeles har drømmer og ønsker for fremtiden, og følelsen av at ting kommer til å bli bedre med tiden, begynner å bli en tanke jeg stoler fullt og helt på. Livet kan bare gå en vei nå og jeg skal gjøre alt jeg kan for å bli så lykkelig som overhodet mulig. Jeg føler jeg på en måte skylder Magnus å gjøre det beste ut av livet mitt. Jeg skal ikke kaste det bort på å bli den gamle kassedama på Kiwi. Jeg har fortsatt drømmer og gründerhjertet mitt banker nå hardere enn noen gang før.

Bare vent å se. Jeg skal imponere dere alle sammen! :-)

Det er dager som idag som gjør meg skikkelig frustrert, og som gir meg skikkelig hjertebank til tider. Av og til føler jeg for å være alene, bare tenke på meg selv en stund og slappe av. Da er det godt å vite at jeg har en mamma som kan passe datteren min om jeg har trenger det. Men den “barnefri” tiden som jeg skal sette pris på, klarer jeg ikke å nyte i det heletatt. Med en gang jeg sier “hade” til Miley, begynner jeg å tenke så vonde og triste tanker. Den mest skremmende tanken som alltid slår meg er frykten for at jeg aldri får se henne igjen. Jeg er så redd for at noe skal skje med henne eller meg selv. Jeg vil at vi skal få ha et godt og positivt liv sammen, og jeg er så utrolig redd for at noe forferdelig venter rundt neste sving. Jeg har fått mer enn nok smerte å bære på nå og jeg håper virkelig livet kan gi meg en pause. Frykten for hva fremtiden bringer vil nok aldri forsvinne helt ..

IMG_1124

De siste dagene har jeg opplevd å få små gråteanfall, hvor jeg rett og slett ikke klarer å holde tårene tilbake. Det er som regel når Miley gjør eller får til noe nytt, noe hun aldri har klart før.. Først blir jeg så utrolig glad og superstolt, men etterpå føles det som om hjertet mitt knuser i tusen biter. “Tenk at Magnus ikke fikk oppleve dette”, “tenk at han ikke får se hvor mye flinkere og mer fantastisk hun blir for hver dag”, “tenk at han ikke kan få skryte av henne, kose med henne og leke med henne.” Jeg fatter ikke at livet skal være så urettferdig og jeg blir helt lamslått når jeg tenker på at dette har ikke bare skjedd med meg, men med datteren vår også. Jeg vet ikke om jeg klarer å være nok for henne, men jeg lover å gi hundre prosent for hennes skyld resten av livet.

Dette innlegget skrev jeg 27. august 2009..

«Nå har jeg gått å grublet i hele dag på om jeg virkelig skal fortelle dette på bloggen, men det er alt jeg klarer å tenke på, så jeg må nesten få både tankene og følelsene skrevet ned. Jeg skal gifte meg! Det er helt sinnsykt, men ja det skal jeg. Vi har pratet om det og det er noe vi vil begge to. Går det ann å være mer lykkelig enn det jeg er nå? Det er helt ufattelig. Jeg vet at han er mannen jeg kommer til å bli gammel sammen med, så hvorfor skal jeg ikke si ja til å gifte meg? Det finnes ingen motargumenter tenk! Det føles veldig betryggende å vite at jeg har funnet den rette for meg. Kun i en alder av 21 liksom. Alle skulle vært så heldige synes jeg. Selv var jeg livredd for hvordan mamma kom til å reagere, men da jeg ringte å fortalte det, så begynte hun å gråte av glede. Tenk at den lille prinsessen hennes skal gifte seg, og leve lykkelig i alle sine dager.»

I stedet sitter jeg her nesten fire år senere som en 25 år gammel enke og alenemamma med gjeld, og for hver dag som går blir jeg bare mer og mer bitter og sint på livet og folk rundt meg. Hvorfor i helvette skjedde dette med meg? Faen ta alt og alle! Jeg er så forbannet at jeg ikke engang klarer å føle omtanke for andre.. Hva er det som skjer med meg? Jeg vil ikke ha det sånn!

Den siste uka har jeg tenkt så utrolig mye frem og tilbake. Jeg prøver så godt jeg kan å finne ut hva som er det beste for både meg og Miley, ikke bare akkurat nå, men også i det lange løpet. Det er tross alt det jeg må jobbe mot og ha som mål. Jeg vet at jeg vil ha Miley i barnehage og at jeg vil sørge for at hun har familie rundt seg så mye som mulig, men i den korte tiden vi har bodd i Trondheim nå, så føler jeg at vi har vært alene hele tiden, og det føles både ensomt, tungt og trist. Når jeg er den eneste personen Miley har å forholde seg til hver bidige dag, så sier det seg jo selv at hun blir dritt lei av meg til slutt, og jeg blir jo utrolig sliten av å prøve å underholde henne hele tiden. Jeg får så i si ingen tid for meg selv og jeg begynner allerede å føle meg litt utbrent.. Jeg er sliten hele tiden, har vondt i kroppen, får lite søvn, har konstant hodepine og føler meg ofte kvalm.

let-go

De av dere som har fulgt bloggen min over flere år vet at jeg har kjempet meg gjennom både depresjon og angst, og jeg blir redd når jeg merker at forskjellige tanker og symptomer kommer snikende innpå meg igjen. Jeg vil ikke ha det sånn som jeg hadde det før, og det er av den grunn at jeg må finne ut hvordan jeg kan fikse dette på en måte som kan gjøre både meg og Miley fornøyde.

På en annen side, så er det jo ikke så rart at jeg ikke føler meg hundre prosent, men jeg har lagt veldig mye ansvar på skuldrene mine og jeg vil ikke skuffe meg selv. Hver dag sier jeg til meg selv at “dette skal jeg klare!” På en måte føler jeg at livet MITT har sluttet nå, og at meningen min livet mitt er å gjøre Miley lykkelig og sørge for at hun får en fantastisk oppvekst. Jeg mister meg selv litt mer for hver dag..

De tre siste dagene har vært veldig tunge. Jeg føler meg verre for hver dag som går og jeg vet at det snart er en måned siden Magnus gikk bort. Det er utrolig rart å tenke på, for det føles nemlig som det er mye lengre. Jeg har med vilje ungått å være på steder som har minner av oss, bare fordi jeg er redd for hvordan jeg kan reagere. Det kjennes ut som jeg har levd et helt annet liv.. Noen ganger våkner jeg i full panikk og er livredd for at Miley også er borte. Hun er livet mitt og uten henne er jeg ingenting.

Jeg sliter også med panikkanfall om kveldene.. “Dette kan ikke være sant. Dette kan ikke ha skjedd med oss. Jeg vil ikke være alene. Hvor er han? Han må jo komme tilbake. Han kan ikke bare være borte.” Tusen spørsmål dukker opp i hodet mitt og jeg innser på nytt hver kveld at han er faktisk død og kommer ikke tilbake. Jeg vil aldri få se ham igjen. Jeg vil aldri få sovne med armene hans rundt meg og jeg kommer aldri til å få høre han si at han elsker meg igjen.. Han er helt borte.

De tre siste dagene har jeg hatt barnefri og jeg har prøvd å utnytte meg av den tiden så godt som mulig. Jeg har gjort meg ferdig med alt av papirarbeid med relasjon til Magnus sin død og jeg har forsøkt å kose meg og ha det trivelig sammen med gode barndomsvenner. Jeg har innsett veldig mye om livet etter alt dette, og en ting er i allefall helt sikkert. Det er i slike tøffe og vanskelige situasjoner man ser hvem som virkelig er vennene sine og hvilke personer som er verdt å ta godt vare på. De siste årene, så har jeg blitt en usikker enstøing, men det er noe jeg har bestemt meg for å forandre på. Jeg vil ikke være trist, ensom og alene.. Jeg trenger vennene mine.

Dagene går så fort nå.. Jeg tar meg selv i å stenge ut sorgen, bare koble av helt. Jeg har fortsatt ikke klart å virkelig kjenne på hvor vondt det gjør. Jeg gjør alt for å forsøke å holde meg selv opptatt. Å legge meg om kveldene har blitt noe jeg gruer meg til. Når jeg legger meg ned og alt blir helt stille, så kommer de vonde minnene om de siste dagene på sykehuset, og det siste jeg tenker på før jeg begynner å gråte er Magnus sitt siste åndekast. Dette har blitt en vond rutine jeg ikke klarer å stenge ute.. Jeg gråter meg i søvn hver natt og av og til gjør det så vondt at jeg føler jeg ikke får puste. Jeg ser virkelig frem til den dagen de vonde minnene begynner å overskygges av alle de gode. Akkurat nå gjør det mindre vondt å tenke på det vonde .. Å mimre tilbake på det fine vi har hatt sammen får jeg meg ikke til å gjøre enda. Det klarer jeg ikke.

617987-8-1361126808122

Jeg har mildt sagt hatt en litt vanskelig natt. Det har gått helt greit å sove alene hjemme hos mamma, men første natten hjemme hos oss selv i den store dobbeltsengen gikk ikke så greit. Trodde ikke det skulle bli noe problem, men savnet etter Magnus ble rett og slett for sterkt og det endte selvfølgelig med at jeg gråt meg selv i søvn. Så nå sitter jeg her da ved kjøkkenbordet med såre øyne, drikker en kopp te og leser Bolig Drøm, mens jeg venter på at Miley skal våkne. Krysser både fingre og tær for at kjæresten min slipper ut av sykehuset og får komme hjem idag. Det føles så tomt og vondt å være uten han..

IMG_0559

Selv om jeg har hatt en kjip natt, så håper jeg selvfølgelig at alle mine skjønne lesere får en kjempefin dag! Gjør det beste ut av den og sørg for å fortsette med nyttårsforsettene dine! :-)

En god tirsdagsklem til dere alle.

I dag slo det meg plutselig at det må være utrolig lenge siden jeg har lagt ut et bilde av meg selv her på bloggen. Faktisk er det nesten et helt år siden sist. Jeg vil helst ikke at dere glemmer hvordan jeg ser ut, så tidligere i dag fikk jeg fart på speilrefleksen og knipset noen egobilder. Siden sist gang har jeg faktisk vært blond, brunette og nå er jeg nok en gang lys igjen. Skremmende hvor raskt tiden flyr.

Som dere også kanskje ser via min babywidget til høyre, så er det bare 129 dager igjen av svangerskapet. På tirsdag var jeg og Magnus på vår siste ultralyd, men vi fikk fortsatt ikke sett noe kjønn på babyen. Av den grunn må vi nå forsøke å innrede et nøytralt babyrom, noe jeg faktisk gleder meg til. Jeg er overbevist om at det kommer til å bli en ubeskrivelig glede uansett hvilket kjønn det blir. Så lenge vi vet at barnet har det bra inne i magen min, er jeg storfornøyd.

Jeg vil veldig gjerne be dere søte lesere om en tjeneste. Nemlig å fortelle meg hva dere ønsker meg av eller savner på bloggen min. Jeg føler selv at jeg har mistet litt inspirasjon, og trenger hjelp fra dere for å få den tilbake.