Argh nå er jeg både lei meg og forbannet på samme tid. Tenkte å ta bilder av den nye leiligheten vår, men til min store skrekk, så var minnekortet verken i kameraet eller i pcen. De to eneste plassene kortet kunne være.. Nå har jeg da klart å rote det bort og jeg må kjøpe meg et nytt så fort som mulig. I mellomtiden får dere bare holde ut med litt amatørmessige iphonebilder. Jeg liker å tro at det er bedre enn absolutt ingenting ihvertfall.

bilde(1)

Igår hadde jeg og Miley en av de fineste dagene sammen siden Magnus døde. Vi koste oss sammen hele dagen hvor vi både lekte oss i snøen, leste bøker, lagde oss en god middag, så “Lille Prinsesse” og spilte et morsomt spill på ipaden. Utrolig imponerende å se hvor raskt Miley lærte seg spillet igår. Det gikk ut på å plassere de rette dyrene i de riktige formene, og hun ble helt hekta med en gang. Etter et kvarter så jeg meg nødt til å ta unna spillet, hvis ikke hadde hun nok blitt sittende helt til sengetid. Det er en fin grense mellom gøy og avhengighet når det kommer til ipad, tv og film synes jeg.

bilde(1)1

Siden vi skal til Mallorca om mindre enn en måned, så har jeg inngått en avtale med meg selv, og den går ut på at jeg skal gå/jogge/springe på tredemøllen minst en time hver dag, samt at jeg skal bytte ut to måltider med proteinshaker og ellers spise sunt og godt. Sørge for å få i meg mer frukt og vann vil bli alfa omega fremover tror jeg.

Det jeg sliter mest med når det kommer til å holde meg til slike avtaler er det forbaskede søtsuget jeg får etter et par dager. Noen som har gode og effektive tips til dette?

pmicpx11120_2_30

pmicpx11126_2_30

pmicpx11117_2_30

pmicpx11064_2_30

pmiacu1001_utbud_pool2

Den 6. april reiser jeg, Miley og lillebroren min på ferie til Mallorca. Jeg er så heldig å ha blitt skjemt bort med en sydentur og er det noe jeg har behov for akkurat nå, så er det sol, basseng, god mat og avslapping. Det å komme seg bort litt fra den både triste, vanskelige og slitsomme hverdagen skal bli godt. Gleder meg svært mye til å se hvordan Miley kommer til å oppføre seg rundt bassengkanten og i vannet. Det er jo litt over åtter måneder siden sist hun badet i basseng og etter den tid har hun jo lært seg både å gå, springe, plaske og hyle høyt. Ja, dette kan bli moro. Hihi :-) Utrolig glad for at lillebroren min har lyst til å være med oss. Det føles bittelitt tryggere å reise sammen med en annen, i allefall i første omgang. :-)

Hotellet heter Alcudia Beach og er et Sunwing hotell, noe som betyr mye underholdning for små barn (yeeey!) Ja, her skal vi virkelig kose oss i fjorten dager. Jeg kan nesten ikke vente med å slippe unna den kalde og lange vinteren vi har her hjemme..

Noen av mine lesere som har vært på Mallorca/Alcudia tidligere? Kanskje også på dette hotellet? Noen gode tips? :-)

Jeg har lagt merke til Poul Pava servicet en god stund nå og jeg har vært veldig i tvil om jeg faktisk liker det eller ei. Idag kom jeg endelig til en konklusjon – Jeg digger det, rett og slett. Hadde det ikke vært så grusomt dyrt, så hadde jeg gjerne kjøpt meg hele service-settet samtidig. Til å begynne med kjøpte jeg to utrolig stilige krus som skal brukes til frokostkopper til meg og Miley. Nå må jeg bare lære henne at hun skal være veeeeldig forsiktig med akkurat de krusene! :-)

poulpava

Ellers, så har livet vårt forandret seg nok en gang.. Jeg følte ikke at jeg fikk nok hjelp og støtte i Trondheim, så denne uka har vi faktisk flyttet tilbake til hjembygden min, hvor jeg har nesten all min næreste familie. Jeg kjenner jeg har et stort behov for avlastning til tider og det er godt å vite at om jeg behøver hjelp til noe, så er både mamma, pappa, søster, bror og besteforeldre bare 5-10 minutter unna.

Dette er første natten vi skal sove i den nye leiligheten vår og jeg gleder meg allerede til å legge meg ned på puten. Miley tror jeg er veldig forvirret akkurat nå. Det har vært mye frem og tilbake mellom meg og bestemor (min mamma) etter at Magnus døde, men nå som jeg endelig har forstått og innsett hva jeg både må og trenger å gjøre, så kommer Miley til å merke at alt blir mer stabilt igjen. Jeg trodde aldri jeg skulle flytte tilbake hit igjen, men innerst inne, så vet jeg at dette er det vi begge trenger akkurat nå. Livet må gå videre og for at det skal gjøre det, så må jeg ha hjelp fra folk rundt meg. Jeg klarer det rett og slett ikke på egenhånd.

IMG_1148

Nå er det en stund siden jeg har skrevet et innlegg og det er ikke fordi jeg ikke har hatt tid, men fordi jeg ikke helt vet hva jeg skal si akkurat nå. Jeg føler meg mer og mer tom for hver dag som går, og dagene flyr forbi i en søken på å bli kvitt denne vonde og ensomme følelsen. Jeg prøver hver dag å gjøre ting som gjør meg glad, men til liten nytte. Jeg håper så inderlig at jeg skal få kjenne ordentlig glede igjen. Å leve er et privilegium og jeg vil ikke kaste det bort med å være bitter og ulykkelig.

Det er Miley som får meg til å stå opp om morgenen og det er hun som minner meg på at livet også har gitt meg en helt fantastisk gave. Det er så mye enklere å se det negative enn det positive, men jeg prøver så godt jeg kan. Jeg kommer forhåpentligvis ikke til å føle meg like tom resten av livet.

IMG_1143

426388_10152630309760473_1205495423_n

Idag flyttet denne lille tøtta inn hos oss og hun har fått navnet “Lykke”. Hun er en tysk mittelspitz og er foreløbig bare 20 cm lang og denne rasen blir maks 38cm. Hun kom i 14 tiden idag og hun har ikke pipet eller noe, bare vært supersnill og utrolig flink. Hun virker veldig avslappet, leken og kosete, så jeg ser ikke noe tegn på at hun føler seg utrygg eller nervøs. Jeg håper virkelig hun kommer til å trives sammen med meg og Miley.

Hun er fortsatt litt for liten til å gå lange spaserturer, men vet noen av dere om noen tips til hvordan jeg kan lære henne å gå fint ved siden av meg? :-)

Dette innlegget skrev jeg 27. august 2009..

«Nå har jeg gått å grublet i hele dag på om jeg virkelig skal fortelle dette på bloggen, men det er alt jeg klarer å tenke på, så jeg må nesten få både tankene og følelsene skrevet ned. Jeg skal gifte meg! Det er helt sinnsykt, men ja det skal jeg. Vi har pratet om det og det er noe vi vil begge to. Går det ann å være mer lykkelig enn det jeg er nå? Det er helt ufattelig. Jeg vet at han er mannen jeg kommer til å bli gammel sammen med, så hvorfor skal jeg ikke si ja til å gifte meg? Det finnes ingen motargumenter tenk! Det føles veldig betryggende å vite at jeg har funnet den rette for meg. Kun i en alder av 21 liksom. Alle skulle vært så heldige synes jeg. Selv var jeg livredd for hvordan mamma kom til å reagere, men da jeg ringte å fortalte det, så begynte hun å gråte av glede. Tenk at den lille prinsessen hennes skal gifte seg, og leve lykkelig i alle sine dager.»

I stedet sitter jeg her nesten fire år senere som en 25 år gammel enke og alenemamma med gjeld, og for hver dag som går blir jeg bare mer og mer bitter og sint på livet og folk rundt meg. Hvorfor i helvette skjedde dette med meg? Faen ta alt og alle! Jeg er så forbannet at jeg ikke engang klarer å føle omtanke for andre.. Hva er det som skjer med meg? Jeg vil ikke ha det sånn!

Den siste uka har jeg tenkt så utrolig mye frem og tilbake. Jeg prøver så godt jeg kan å finne ut hva som er det beste for både meg og Miley, ikke bare akkurat nå, men også i det lange løpet. Det er tross alt det jeg må jobbe mot og ha som mål. Jeg vet at jeg vil ha Miley i barnehage og at jeg vil sørge for at hun har familie rundt seg så mye som mulig, men i den korte tiden vi har bodd i Trondheim nå, så føler jeg at vi har vært alene hele tiden, og det føles både ensomt, tungt og trist. Når jeg er den eneste personen Miley har å forholde seg til hver bidige dag, så sier det seg jo selv at hun blir dritt lei av meg til slutt, og jeg blir jo utrolig sliten av å prøve å underholde henne hele tiden. Jeg får så i si ingen tid for meg selv og jeg begynner allerede å føle meg litt utbrent.. Jeg er sliten hele tiden, har vondt i kroppen, får lite søvn, har konstant hodepine og føler meg ofte kvalm.

let-go

De av dere som har fulgt bloggen min over flere år vet at jeg har kjempet meg gjennom både depresjon og angst, og jeg blir redd når jeg merker at forskjellige tanker og symptomer kommer snikende innpå meg igjen. Jeg vil ikke ha det sånn som jeg hadde det før, og det er av den grunn at jeg må finne ut hvordan jeg kan fikse dette på en måte som kan gjøre både meg og Miley fornøyde.

På en annen side, så er det jo ikke så rart at jeg ikke føler meg hundre prosent, men jeg har lagt veldig mye ansvar på skuldrene mine og jeg vil ikke skuffe meg selv. Hver dag sier jeg til meg selv at “dette skal jeg klare!” På en måte føler jeg at livet MITT har sluttet nå, og at meningen min livet mitt er å gjøre Miley lykkelig og sørge for at hun får en fantastisk oppvekst. Jeg mister meg selv litt mer for hver dag..

Jeg dedikerer denne sangen til det knusende og urettferdige livet.

You can take everything I have
You can break everything I am
Like I’m made of glass
Like I’m made of paper
Go on and try to tear me down
I will be rising from the ground
Like a skyscraper

Tidligere idag fikk jeg tilsendt noen bilder fra intervjuet jeg og Miley hadde med Adresseavisen. Jeg skulle så gjerne funnet en link til dere, men artikkelen er kun tilgjengelig å lese e-adressa, altså en slags app. Derfor har jeg kopiert teksten slik at dere kan lese den her på bloggen nedenfor.

617987-12-1361461229079

«Hun roper etter pappaen sin. Magnus passet alltid på oss.»

Den unge småbarnsmora mistet ektemannen i kreft. Sorgen overskygges av bekymringene for datteren Mileys (17 md.) fremtid.

Reidun Beate Hagen (25) våknet av pusten hans. Den var tyngre, ujevn. Annerledes.

-Jeg ble redd. En sykepleier ba meg sette meg ved senga hans. Jeg holdt hånda hans, bare ventet. Så var han borte.

Det har gått fire måneder siden Adresseavisen møtte Magnus Hagen og familien fra Børsa. I artikkelserien «Livet med kreft» fortalte 28-åringen om hverdagen etter at han fikk påvist tykktarmskreft én uke etter at datteren Miley (17 md.) ble født. «Vi må nyte dagene. Ikke utsette, det har vi ikke tid til. På et tidspunkt vil cellegiften slutte å virke. Da er det over», sa Magnus da. 23. januar sovnet han inn ved St. Olav Hospitals kreftavdeling med den nærmeste familien rundt seg.

-Den siste uka ba jeg ham slippe taket, men da han tok siste åndekast ville jeg bare ha ham tilbake. Jeg følte meg ekstremt egoistisk, og har dårlig samvittighet for det nå. Men vi var så avhengig av ham. Alt skjedde så brått, og jeg var ikke forberedt.

Huset i Børsa var fullt av minner fra en tid fylt av glede og fremtidshåp. Uten Magnus ble hjemmet tomt og kaldt. Reidun Beate fikk en klaustrofobisk følelse av å være der. For to uker siden flyttet 25-åringen til Ilsvika i Trondheim for å starte livet som alenemor.

-Magnus krøp bestandig inntil meg da vi la oss om kveldene, og det ble for tungt å være der alene. Han var ikke klar. Det sa han. At han ikke ville dø.

617987-12-1361461260152-n700

Uka før jul ble 28-åringen brått dårligere etter en optimistisk høst. Reidun Beate kjente på en urolig følelse da hun la seg lillejulaften, og ba Magnus vekke henne hvis magesmertene ble verre. Ambulansen kom morgenen etter. Da klarte han ikke mer.

-På sykehuset fant legene ut at han hadde blodforgiftning og en kraftig infeksjon. De første døgnene var kritiske, han kunne dødd allerede da. Men kroppen var sterk, og tilstanden ble stabilisert av medisinene.

Han ble utskrevet fra sykehuset, men for hver dag hjemme så Reidun Beate at kreftene til Magnus forsvant gradvis. Da han ble innlagt igjen fortalte legene at de ikke klarte å gjøre mer for 28-åringen. Han ble sendt hjem for å dø. I fem dager skjulte han smertene for kona. Å be henne om hjelp ble for nedverdigende, og da han innrømmet at han følte seg tryggere på sykehuset dro han tilbake til St. Olavs Hospital. Reidun Beate føler han var «borte» allerede den dagen ambulansen hentet Magnus for siste gang.

-Legene hadde fortalt meg at når leveren var så skadet kunne han gå inn i «leverkoma». Det skjedde mot slutten, og til slutt visste ikke Magnus hvem jeg var lenger. Det jeg ville si til ham burde jeg allerede ha sagt, sa legene.

Hun er glad for at verken ektemannen eller Miley ikke vil huske den siste tida. Det kan hende hun får små glimt fra ganger hun satt i baksetet mens faren kjørte bil. Men hun vil ikke huske slutten, da han ikke lenger var seg selv.

Det siste kapittelet pratet de aldri om. Bare om framtiden. Magnus betrygget kona om at hun en dag vil finne en ny mann.

-Miley måtte jo få søsken, men det er en urealistisk tanke for meg. Han var alt for oss, og jenta vår elsket ham. Om kveldene roper hun etter pappaen sin. Magnus passet alltid på oss. Tiden han var syk har forandret meg helt, og jeg håper jeg en dag klarer å glede meg over minnene.

Ingenting vil føles like tungt i livet. Det vet Reidun Beate. Men sorgen overskygges av bekymringene for fremtiden til datteren.

-Når jeg møter motgang senere vet jeg at livet kan alltid være verre. Derfor må jeg leve og utnytte dagene sammen med Miley. Ingen vet hva morgendagen bringer. Nå er det viktigste for meg at Miley får en trygg og god oppvekst, men vi har opparbeidet oss mye gjeld.

Nå har en bloggvenninne, som har fulgt historien til Magnus på «reidunbeates.blogg.no», startet en innsamlingsaksjon på Facebook for å hjelpe 25-åringen.

-Når jeg legger meg om kveldene velter tankene over meg. Hvordan skal jeg klare å betale regningene? Har jeg råd til å sende Miley i barnehage? Det er rørende at noen vil hjelpe meg, og så langt har det kommet inn noen tusen kroner. Noen av pengene blir brukt til å betale ned gjelda, resten setter jeg inn på sparekontoen til Miley.

Link til innsamlingsaksjonen på Facebook: https://www.facebook.com/InnsamlingsaksjonTilMileysFremtid?ref=ts&fref=ts

Jeg hadde satt uendelig stor pris på om dere kunne delt dette innlegget videre på Facebook. Tusen hjertlig takk! <3

617987-12-1361461796639

617987-10-1361392681296

Disse to telysholderne fra Bloomingville mottok jeg i posten fra Moolo.no idag. Jeg har ønsket meg disse en liten stund nå, mye på grunn av de flotte ordene som står på de. “Live, laugh, love” og “Peace, joy, love” er jo ord som beskriver godt hvordan vi alle bør leve. Gleder meg til mørke kvelder med disse fine ordene lysende mot meg. Det er så fort gjort å stresse seg gjennom dagene, men hver dag bør settes pris på. Jeg prøver i allefall så godt jeg kan å sette pris på det jeg faktisk har i livet mitt akkurat nå. Skulle jeg gått rundt og tenkt på at mannen jeg elsker er død, så hadde jeg nok blitt et veldig egoistisk og negativt menneske.

617987-10-1361393071382

“Du vet aldri hva du har før det er borte.” Det sitatet har jeg aldri helt forstått, men det gjør jeg nå. Jeg satte pris på Magnus, men jeg vet at jeg kunne satt enda mer pris på ham. Jeg skulle både fortalt og vist ham hvor mye han betydde for meg. Det er så mye jeg skulle sagt og gjort ..