Den siste uka har jeg tenkt så utrolig mye frem og tilbake. Jeg prøver så godt jeg kan å finne ut hva som er det beste for både meg og Miley, ikke bare akkurat nå, men også i det lange løpet. Det er tross alt det jeg må jobbe mot og ha som mål. Jeg vet at jeg vil ha Miley i barnehage og at jeg vil sørge for at hun har familie rundt seg så mye som mulig, men i den korte tiden vi har bodd i Trondheim nå, så føler jeg at vi har vært alene hele tiden, og det føles både ensomt, tungt og trist. Når jeg er den eneste personen Miley har å forholde seg til hver bidige dag, så sier det seg jo selv at hun blir dritt lei av meg til slutt, og jeg blir jo utrolig sliten av å prøve å underholde henne hele tiden. Jeg får så i si ingen tid for meg selv og jeg begynner allerede å føle meg litt utbrent.. Jeg er sliten hele tiden, har vondt i kroppen, får lite søvn, har konstant hodepine og føler meg ofte kvalm.

let-go

De av dere som har fulgt bloggen min over flere år vet at jeg har kjempet meg gjennom både depresjon og angst, og jeg blir redd når jeg merker at forskjellige tanker og symptomer kommer snikende innpå meg igjen. Jeg vil ikke ha det sånn som jeg hadde det før, og det er av den grunn at jeg må finne ut hvordan jeg kan fikse dette på en måte som kan gjøre både meg og Miley fornøyde.

På en annen side, så er det jo ikke så rart at jeg ikke føler meg hundre prosent, men jeg har lagt veldig mye ansvar på skuldrene mine og jeg vil ikke skuffe meg selv. Hver dag sier jeg til meg selv at “dette skal jeg klare!” På en måte føler jeg at livet MITT har sluttet nå, og at meningen min livet mitt er å gjøre Miley lykkelig og sørge for at hun får en fantastisk oppvekst. Jeg mister meg selv litt mer for hver dag..

Depresjonen min har forverret seg de siste to ukene. Ikke vet jeg om det er på grunn av medisinen, eller om det faktisk er tilstanden min som har blitt dårligere. Jeg holder en knapp på førstnevnte siden jeg virkelig ikke ønsker å bli verre enn dette. Føler også at det er tungt på grunn av Femelle. Jeg synes ikke at jeg gjør en god jobb lenger, men jeg prøver så godt jeg kan. Det hender seg at mange slurvefeil dukker opp og blir lagt merke til, og det er litt irriterende.

Vet at jeg må være sterk og tåle å få slik kritikk, men depresjonen gjør det forferdelig vanskelig. Jeg forteller meg selv at jeg ikke må la det gå inn på meg, men likevell begynner jeg å gråte. Jeg er et totalt vrak for tiden. Det må jeg ærlig innrømme.

Forhåpentligvis får vi utbetalt skattepengene i tide. Da har nemlig mannen min lovt meg en liten ferietur, bare vi to sammen. Det tror jeg vi begge har sterkt behov for. Jeg trenger å komme meg litt bort fra alt.

I mellomtiden skal jeg prøve å holde motet oppe og fortsette å gjøre mitt beste. Det er godt å ha noe å se frem til, men jeg frykter at det byr på bare en stor skuffelse..

Hei bloggen.

Jeg har behov for å prate med deg. I dag gjorde jeg endelig det jeg hadde gruet meg sånn til. Jeg fikk legehjelp for sykdommen min. Hvorfor akkurat nå og ikke tidligere tenker du sikkert. Vel, det har ikke vært bare bare. Slike ting er ikke like enkelt for meg som det høres ut. Jeg har vært redd for å bli stemplet som psykisk syk. Det har foregått i årevis, men jeg har aldri ansett meg selv som “ordentlig” psykisk syk.. Ikke før i dag. Ved siden av meg ligger det nå en pakke med Cipralex (anti depressiva). Det gjør vondt å se navnet mitt på pakken. “Mot angst og depresjon” står det. Er det virkelig meg? Reidun Beate som alltid har vært “frisk som en fisk”? Jeg har vært forkjølet, hatt vondt i halsen, hatt ørebetennelse, hjernerystelse osv, men det kan ikke sammenlignes. Denne sykdommen kan jeg ikke noe for selv. Nå vil jeg bare bli frisk.
105_0610
Kilde: 365 Secrets

Legen advarte meg mot tablettene. Den første måneden kan depresjonen og angsten forsterkes på grunn av medisinen. Det gjør meg livredd. Jeg vil ikke påføre de rundt meg mer smerte enn jeg allerede har. Å være sammen med en “tikkende bombe” kan umulig være noe gøy. Jeg er lei av å ha det på denne måten. Nå har jeg en tøff tid i vente, men jeg skal greie det. Heldigvis har jeg en mann som kan hjelpe meg hvis jeg slår meg vrang.

Tusen takk for at du orket å høre på meg igjen. Du er alltid så snill og tålmodig med meg. Hva skulle jeg egentlig gjort uten deg?

Jeg er glad i deg bloggen.

(Jeg er ikke redd for å skrive om livet mitt og tilstanden min. Det at jeg nå bor i verdens største sladderbygd gjør meg ingenting. Jeg nekter å forandre meg etter hva dere synes er tabu å snakke om. Det er viktig å få snakket ut om psykisk sykdom også, uansett på hvilken måte man velger å gjøre det. Jeg har valgt å skrive om det. Nå må du/dere velge om dere vil høre om det.)

På forhånd vil jeg si at dette innlegget ikke har noe med meg & Magnus å gjøre. Alt er fint mellom oss!

De siste dagene har jeg grått mer enn jeg noen gang har grått til sammen gjennom hele mitt liv. Slik føles det i alle fall. Ikke kan jeg fortelle hva som er galt her på bloggen, og jeg kan heller ikke fortelle at ting kommer til å bli bedre. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre for å løse situasjonen jeg har kommet i. Alt føles håpløst! I går kveld gråt jeg i timesvis uten stans, og helt ut av ingenting fikk jeg ikke puste og det begynte å svartne for meg. Jeg hadde hele 2 angstanfall i går kveld. Helt alene i vårt store nye hus. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv. Derfor kan jeg nok ganske sikkert si at depresjonen min har blitt forsterket, på grunn av den vonde situasjonen jeg har havnet i. Nå er det ikke bare depresjon, men angst også. Akkurat som jeg ikke hadde det vondt nok fra før. Nå sitter jeg bare og er livredd hele tiden.

Fremover nå er jeg nødt til å slappe av og ta vare på meg selv. Jeg er ikke frisk, og jeg må slutte å klistre på meg et smil og late som jeg er det. Jeg kan ikke tenke på alle andre akkurat nå. Hvorfor skal jeg gjøre det når ingen gjør det samme? Livet blir ikke bedre av å fortrenge det vonde. Da lever du kun livet på en stor løgn! Slik vil ikke jeg leve lenger.

Over til en positiv ting. Bloggpuls har endelig fått lansert siden sin, og i morgen er det jeg som skal plukke og anbefale poster. Derfor håper jeg dere skriver mange gode blogginnlegg fremover!