Den siste uka har jeg tenkt så utrolig mye frem og tilbake. Jeg prøver så godt jeg kan å finne ut hva som er det beste for både meg og Miley, ikke bare akkurat nå, men også i det lange løpet. Det er tross alt det jeg må jobbe mot og ha som mål. Jeg vet at jeg vil ha Miley i barnehage og at jeg vil sørge for at hun har familie rundt seg så mye som mulig, men i den korte tiden vi har bodd i Trondheim nå, så føler jeg at vi har vært alene hele tiden, og det føles både ensomt, tungt og trist. Når jeg er den eneste personen Miley har å forholde seg til hver bidige dag, så sier det seg jo selv at hun blir dritt lei av meg til slutt, og jeg blir jo utrolig sliten av å prøve å underholde henne hele tiden. Jeg får så i si ingen tid for meg selv og jeg begynner allerede å føle meg litt utbrent.. Jeg er sliten hele tiden, har vondt i kroppen, får lite søvn, har konstant hodepine og føler meg ofte kvalm.

let-go

De av dere som har fulgt bloggen min over flere år vet at jeg har kjempet meg gjennom både depresjon og angst, og jeg blir redd når jeg merker at forskjellige tanker og symptomer kommer snikende innpå meg igjen. Jeg vil ikke ha det sånn som jeg hadde det før, og det er av den grunn at jeg må finne ut hvordan jeg kan fikse dette på en måte som kan gjøre både meg og Miley fornøyde.

På en annen side, så er det jo ikke så rart at jeg ikke føler meg hundre prosent, men jeg har lagt veldig mye ansvar på skuldrene mine og jeg vil ikke skuffe meg selv. Hver dag sier jeg til meg selv at “dette skal jeg klare!” På en måte føler jeg at livet MITT har sluttet nå, og at meningen min livet mitt er å gjøre Miley lykkelig og sørge for at hun får en fantastisk oppvekst. Jeg mister meg selv litt mer for hver dag..

Depresjonen min har forverret seg de siste to ukene. Ikke vet jeg om det er på grunn av medisinen, eller om det faktisk er tilstanden min som har blitt dårligere. Jeg holder en knapp på førstnevnte siden jeg virkelig ikke ønsker å bli verre enn dette. Føler også at det er tungt på grunn av Femelle. Jeg synes ikke at jeg gjør en god jobb lenger, men jeg prøver så godt jeg kan. Det hender seg at mange slurvefeil dukker opp og blir lagt merke til, og det er litt irriterende.

Vet at jeg må være sterk og tåle å få slik kritikk, men depresjonen gjør det forferdelig vanskelig. Jeg forteller meg selv at jeg ikke må la det gå inn på meg, men likevell begynner jeg å gråte. Jeg er et totalt vrak for tiden. Det må jeg ærlig innrømme.

Forhåpentligvis får vi utbetalt skattepengene i tide. Da har nemlig mannen min lovt meg en liten ferietur, bare vi to sammen. Det tror jeg vi begge har sterkt behov for. Jeg trenger å komme meg litt bort fra alt.

I mellomtiden skal jeg prøve å holde motet oppe og fortsette å gjøre mitt beste. Det er godt å ha noe å se frem til, men jeg frykter at det byr på bare en stor skuffelse..

Jeg har det utrolig bra for tiden. Medisinen fungerer på en ordentlig positiv måte. Jeg føler at jeg er mer som meg selv rett og slett. Dagene føles bedre. Positiviteten er definitivt til stede, og jeg liker det. Nå nøler jeg ikke et sekund med å stå opp om morgenen. Jeg er alltid interessert i hva en dag kommer til å bringe.

Alt er selvfølgelig ikke bare en dans på roser. Jeg har diverse symptomer pga medisinen. Jeg har feber som kommer snikende til tider, jeg føler meg kvalm ganske ofte og jeg blirt fort svimmel. I starten kastet jeg opp en del, men det har gått over. De symptomene jeg har nå er nok de mildeste og plager meg i grunn ikke så mye. Hvis medisinen kommer til å gjøre meg frisk, så er det definitivt verd å ha litt feber og kvalme.

Jeg vil selvfølgelig også takke for så snill respons på femelle.no prosjektet til meg, Carina & Ulrikke. Håper dere fortsetter å lese i magasinet.

“Hvordan kommer denne dagen til å bli?” Det er alltid det første jeg tenker når jeg våkner. Jeg vet aldri om det skal bli en positiv eller negativ dag. Bloggen ser ut som den har blitt nedprioritert, men egentlig har den ikke det. Jeg prøver å skrive noe fornuftig hver dag, men når jeg leser over teksten, høres det bare dumt ut. Humøret har vært veldig svingende de siste dagene, og jeg tror nok det er derfor jeg ikke klarer å skrive noe fornuftig. Jeg er rett og slett for ubestemt oppe i hodet mitt. Det høres teit ut, men det er min forklaring. Jeg håper da selvfølgelig at det skal bli lettere veldig snart fordi jeg savner å skrive “bra”. Blogger leser jeg hele tiden, men det er noe annet å blogge selv enn å kun lese det andre har skrevet.

Dette har ikke bare gått ut over bloggen, men også ut over nettjournalistikk-kurset jeg går. Jeg har skikkelig skrivesperre. Selv om jeg ikke har så mye fantasi for tiden, har ikke det vært så utrolig kjipt sånn egentlig. Jeg har lest en god del, og nå tenker jeg å begynne på “Vampire Academy” serien. Jeg har fortsatt vampyrdilla. (Noen som har sett den splitter nye “Eclipse” traileren forresten? Gleder meg til å se filmen på kino!)

Denne kvelden skal jeg bruke på å lese litt, og forhåpentligvis bli inspirert til å komme tilbake for fullt på bloggen! Jeg savner det kjempemye!
IMG_4437
Tusen takk for alle støttende og forståelsesfulle kommentarer til mitt forrige innlegg! Dere er så fantastisk snille!

Hei bloggen.

Jeg har behov for å prate med deg. I dag gjorde jeg endelig det jeg hadde gruet meg sånn til. Jeg fikk legehjelp for sykdommen min. Hvorfor akkurat nå og ikke tidligere tenker du sikkert. Vel, det har ikke vært bare bare. Slike ting er ikke like enkelt for meg som det høres ut. Jeg har vært redd for å bli stemplet som psykisk syk. Det har foregått i årevis, men jeg har aldri ansett meg selv som “ordentlig” psykisk syk.. Ikke før i dag. Ved siden av meg ligger det nå en pakke med Cipralex (anti depressiva). Det gjør vondt å se navnet mitt på pakken. “Mot angst og depresjon” står det. Er det virkelig meg? Reidun Beate som alltid har vært “frisk som en fisk”? Jeg har vært forkjølet, hatt vondt i halsen, hatt ørebetennelse, hjernerystelse osv, men det kan ikke sammenlignes. Denne sykdommen kan jeg ikke noe for selv. Nå vil jeg bare bli frisk.
105_0610
Kilde: 365 Secrets

Legen advarte meg mot tablettene. Den første måneden kan depresjonen og angsten forsterkes på grunn av medisinen. Det gjør meg livredd. Jeg vil ikke påføre de rundt meg mer smerte enn jeg allerede har. Å være sammen med en “tikkende bombe” kan umulig være noe gøy. Jeg er lei av å ha det på denne måten. Nå har jeg en tøff tid i vente, men jeg skal greie det. Heldigvis har jeg en mann som kan hjelpe meg hvis jeg slår meg vrang.

Tusen takk for at du orket å høre på meg igjen. Du er alltid så snill og tålmodig med meg. Hva skulle jeg egentlig gjort uten deg?

Jeg er glad i deg bloggen.

(Jeg er ikke redd for å skrive om livet mitt og tilstanden min. Det at jeg nå bor i verdens største sladderbygd gjør meg ingenting. Jeg nekter å forandre meg etter hva dere synes er tabu å snakke om. Det er viktig å få snakket ut om psykisk sykdom også, uansett på hvilken måte man velger å gjøre det. Jeg har valgt å skrive om det. Nå må du/dere velge om dere vil høre om det.)

På forhånd vil jeg si at dette innlegget ikke har noe med meg & Magnus å gjøre. Alt er fint mellom oss!

De siste dagene har jeg grått mer enn jeg noen gang har grått til sammen gjennom hele mitt liv. Slik føles det i alle fall. Ikke kan jeg fortelle hva som er galt her på bloggen, og jeg kan heller ikke fortelle at ting kommer til å bli bedre. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre for å løse situasjonen jeg har kommet i. Alt føles håpløst! I går kveld gråt jeg i timesvis uten stans, og helt ut av ingenting fikk jeg ikke puste og det begynte å svartne for meg. Jeg hadde hele 2 angstanfall i går kveld. Helt alene i vårt store nye hus. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv. Derfor kan jeg nok ganske sikkert si at depresjonen min har blitt forsterket, på grunn av den vonde situasjonen jeg har havnet i. Nå er det ikke bare depresjon, men angst også. Akkurat som jeg ikke hadde det vondt nok fra før. Nå sitter jeg bare og er livredd hele tiden.

Fremover nå er jeg nødt til å slappe av og ta vare på meg selv. Jeg er ikke frisk, og jeg må slutte å klistre på meg et smil og late som jeg er det. Jeg kan ikke tenke på alle andre akkurat nå. Hvorfor skal jeg gjøre det når ingen gjør det samme? Livet blir ikke bedre av å fortrenge det vonde. Da lever du kun livet på en stor løgn! Slik vil ikke jeg leve lenger.

Over til en positiv ting. Bloggpuls har endelig fått lansert siden sin, og i morgen er det jeg som skal plukke og anbefale poster. Derfor håper jeg dere skriver mange gode blogginnlegg fremover!

Føler du noen ganger at du ikke er god nok? At det du gjør ikke har betydning? Kanskje føler du deg usynlig? Alle disse spørsmålene kan jeg svare ja på. Klart hender det jeg føler meg nyttløs og gjennomsiktig. Slik tror jeg vi alle føler det fra tid til annen. Nå vil jeg gjerne dedikere dette innlegget til de som sliter med slike tanker om seg selv daglig. De som ikke har en person som lyser opp dagen. Til de som våkner hver morgen, og ikke føler seg lykkelig over å få leve. Nå skal jeg ikke påstå at jeg har alle de riktige svarene, ei heller de riktige spørsmålene, men jeg håper dette innlegget kan hjelpe litt uansett. Først og fremst:

1. Hva er det som gjør deg trist? Kanskje sier du til de rundt deg at du “ikke vet”, men du VET innerst inne. Man kan ikke forvente at problemet skal forsvinne av seg selv. Slipp dine nærmeste inn og vær åpen om hvorfor du har det vondt. Kun da kan du få hjelp. Jeg husker selv at jeg gjorde alt for å skjule depresjonen min, men til slutt eksploderte jeg. Dette gikk utover den personen jeg elsker mest i hele verden. Ikke skyld på andre for at du har det vondt. Du velger selv om du vil kjempe deg gjennom smerten.

2. Hvorfor har du ikke tro på deg selv? Selv om andre kanskje ikke legger merke til talentene dine, så betyr vel ikke det at du ikke er flink til noe? ALLE er flink til NOE. Ingen kommer til å se deg for den du virkelig er, før du selv gjør det! Tren opp selvtilliten din ved å dyrke det du er flink til. For meg har dette fungert utrolig bra. Min beste egenskap er å skrive, og gjennom bloggen, artikler og bokskrivingen min blir jeg flinkere hver dag. Vær stolt av deg selv og ferdighetene dine!

3. Hvem lar du humøret ditt gå utover? Her svarer nok de fleste av dere det samme. Den personen dere elsker mest. Det er det alltid. Grunnen til det er sannsynligvis fordi han/hun er den som bryr seg mest om deg. Den som elsker deg, og som ikke vil at du skal ha det vondt. Å være i et forhold sammen med en person som sliter med psyken kommer automatisk til å slite mye å den andre også. I stedet for å la frustrasjonen og sinnet utover din kjære, så prøv heller å samarbeide. Dere kjemper for samme sak, og ved å hjelpe hverandre når dere kanskje mållinjen kjappere.

Nå vil jeg enda en gang nevne at jeg så absolutt ikke er noen ekspert, men føler jeg vet nok om dette til å skrive om det. Krysser fingrene for at det hjelper noen av dere. Vær så snill å ikke misforstå innlegget. Det er godt ment. Jeg vet det ikke er enkelt, tro meg.
Bare prøv! Det er alt som kan forventes.
notebook
(foto: notebookdoodles.com)

Depresjonen min.. Hvor har den blitt av? Jeg har ikke kjent noe til den på ukevis, og det føles herlig. Hver morgen våkner jeg med et smil om munnen, og det første jeg gjør er å tenke over hvor godt jeg har det. Det kjennes ut som jeg har forandret mye ved meg selv. Jeg forstår livet og hva jeg vil bedre. Før hadde jeg så mange spørsmål, men nå har mange av de forsvunnet. Jeg føler meg mye mer sikker på meg og selv, og på hva jeg vil med livet mitt. Problemet mitt før var nok at jeg aldri så hva jeg hadde, og kun fokuserte på hva jeg ville ha. Nå vet jeg at det jeg vil ha er både det jeg har, og noe jeg må jobbe for å nå. En stor byrde har liksom blitt tatt av skuldrene mine. Nå kan jeg puste normalt igjen..

Det er ganske skummelt å skrive her nå at jeg føler meg bedre enn noen gang, men frykten for at depresjonen skal komme tilbake for fullt er fortsatt tilstede. Det skremmer meg, men jeg vil ikke fortsette å leve i frykt. Skulle ønske jeg hadde en mirakelkur å dele med dere, men det har jeg ikke. Jeg tror mye av det handler om å vokse som menneske, og innse hvordan livet er og hvordan det kan bli. Man må godta den man er og arbeide hardt for å oppnå det man ønsker.

Er du fornøyd med deg selv? Hvorfor – Hvorfor ikke?

Jeg får en god del spørsmål daglig om all slags ting som skjer i livet mitt, og jeg tenkte nå at jeg kunne skrive et lite oppsummerende innlegg for dere. Jeg har tross alt fått en god del nye lesere også, så kanskje de har behov for å vite mer om meg.

Kjærlighet
Jeg og Magnus møtte hverandre den 6. Juni 2008, og har holdt sammen siden. Kjærlighet ved første blikk? Kanskje det. Den 15. Mai i år giftet vi oss på Trondheims første solskinnsdag. Det var en perfekt dag! Vi har hatt både oppturer og nedturer, men vi er fortsatt veldig forelsket og gleder oss til å dele fremtiden sammen.

Barn
Det som vanligvis bruker å komme etter ekteskap er barn, og vi har selvfølgelig veldig lyst på. Ikke pga at det skal være en selvfølge, men kun fordi vi føler oss 100% klar for det. Jeg har vært gravid hele 3 ganger før, men har spontanabortert alle gangene.. Det er visstnok ikke meningen at vi skal få barn ennå. Alt dette har vært veldig tungt for meg. Jeg er temmelig sikker på at det har mye med depresjonen min å gjøre.

Depresjon
Jeg skal være helt ærlig å si at jeg føler meg nedstemt av og til hver dag nå også, men det plager meg ikke like mye som før. Noe har forandret seg, men jeg vet ikke hva. Jeg føler meg mye mer lykkelig og takknemmelig enn før. Forhåpentligvis forblir jeg det også.

Leilighet
Vi er nyinflyttet i en leilighet i Trondheimsområdet, og trives utrolig godt. Denne leiligheten er mye større og finere. Her er det plass til et barn..

Jobb
I over et år nå har jeg søkt på jobber og jeg har opplevd mange forskjellige sjefer.. Det har vært utrivelig og vanskelig. Jeg har levd med dårlig samvittighet pga dårlig økonomi, og virkelig prøvd mitt beste. Nå har heldigvis alt ordnet seg. Jeg har fått meg jobb hos Big Bite og krysser fingrene for at jeg har den jobben i laaang tid fremover. På “fritiden” er jeg også frilansskribent, og drar inn litt penger nå og da på det også. Drømmen er jo å leve av skrivingen min, og forhåpentligvis gi ut bok.

Jeg har et stort håp om at dere som har kritisert meg tidligere nå kanskje har litt mer forståelse for min situasjon. Jeg synes ikke selv jeg er egositisk, og jeg tenker ikke kun på meg selv. Jeg bryr meg virkelig om andre og den som ikke kan se det .. den personen kjenner meg virkelig ikke! Bloggen min er et fristed hvor jeg kan skrive hva jeg vil, og det er ikke alltid jeg har tid til å svare på absolutt alle kommentarer. Vær så snill, ikke hold dette i mot meg og forhåndsdøm meg. Det sårer veldig!

Er det noe du fortsatt lurer på, så still meg gjerne spørsmål i kommentarfeltet!