Jeg har det utrolig bra for tiden. Medisinen fungerer på en ordentlig positiv måte. Jeg føler at jeg er mer som meg selv rett og slett. Dagene føles bedre. Positiviteten er definitivt til stede, og jeg liker det. Nå nøler jeg ikke et sekund med å stå opp om morgenen. Jeg er alltid interessert i hva en dag kommer til å bringe.

Alt er selvfølgelig ikke bare en dans på roser. Jeg har diverse symptomer pga medisinen. Jeg har feber som kommer snikende til tider, jeg føler meg kvalm ganske ofte og jeg blirt fort svimmel. I starten kastet jeg opp en del, men det har gått over. De symptomene jeg har nå er nok de mildeste og plager meg i grunn ikke så mye. Hvis medisinen kommer til å gjøre meg frisk, så er det definitivt verd å ha litt feber og kvalme.

Jeg vil selvfølgelig også takke for så snill respons på femelle.no prosjektet til meg, Carina & Ulrikke. Håper dere fortsetter å lese i magasinet.

Det føles så utrolig rart. Kriblingene i magen oppfører seg annerledes. Det er kjente kriblinger, men jeg trodde ikke de skulle komme tilbake. De er faktisk forsterket også. Hver morgen våkner jeg med et smil rundt munnen. Jeg er forelsket i ektemannen min. Nå har jeg jo elsket ham hele tiden, men nå har selve forelskelsen blitt enda sterkere igjen. Jeg føler meg som en kjærestesyk tenåring. Jeg vil ha ham sammen med meg hele tiden fordi jeg elsker ham så mye. Det høres jo egentlig helt kvalmt ut, men jeg kan ikke noe for det. Den siste uken har jeg virkelig forstått hvor heldig jeg er. Både som person og som kone. Jeg har funnet verdens mest perfekte mann. Det er ham i alle fall for meg. Jeg føler meg alltid tryggest sammen med ham. Når vi er borte fra hverandre drømmer jeg om ham, og når vi er sammen vil jeg helst sitte i armkroken hans hele tiden.
bd78c3036cc35648eed54581f8c88b7a_large
Grunnen til at det plutselig har blitt sånn tror jeg må være pga dårlig samvittighet. Jeg har startet alt for mange krangler og diskusjoner. Jeg har vært kald og uomtenksom når han kanskje trengte det mest, og jeg har gjort hverdagen tøffere for ham. For alt dette er jeg så uendelig lei meg for. Det er akkurat som at det har gått opp et lys for meg. Jeg må være glad for det jeg har, og jeg må stole på at han alltid vil være her for meg. At han kommer til å elske meg i all evighet. Før levde jeg alltid i usikkerhet, men nå kjenner jeg tilitten synke lengre og lengre inn. Endelig kan jeg slutte å bekymre meg for noe som ikke kommer til å skje. Nå kan jeg omsider begynne å slappe av, og nyte livet.

Hva er lyspunktet i din hverdag?
Klikk på bildet for å komme direkte til kilden.

Er det noe jeg har lært gjennom å lese “The Secret”, så er det at man kommer ingen steder her i livet ved å stresse. F. eks hvis du forsover deg fra jobb en dag, så kommer ikke stressende tanker til å hjelpe deg å komme frem fortere. Mest sannsynlig kommer det kun til å skape enda flere problemer, som gjør deg enda mer sen til jobb. Den boken har virkelig snudd helt om på livet mitt, og det kun på 1 uke. Jeg føler meg som et helt nytt menneske. Vi fokuserer alt for mye på det negative, og alt for lite på det positive. Hadde det ikke vært bedre om vi hadde tatt livet med ro, hatt det mer gøy og fått gjort et bedre arbeid? Svar helt ærlig på disse spørsmålet: Hvor ofte tenker du “Huff. Jeg ser helt rævva ut i dag.” – “Jeg kommer ikke til å rekke bussen i dag.” – “Han hjelper med aldri med middagen.” Kjenner du deg igjen? Kanskje ikke ordrett, men du skjønner litt hva jeg mener? Hva om vi heller kunne tenkt f. eks slik: “I dag ser jeg egentlig ikke så verst ut.” – “I dag skal jeg rekke bussen.” – “Kanskje jeg skal spørre om han vil hjelpe meg å lage middag?”

Tidligere har jeg hengt meg opp i små bagateller hver bidige dag, uten å en gang vite hvorfor jeg blir irritert. Bare det at jeg har blitt så fort irritert har irritert meg. Det sier seg selv at slikt ikke er sunt for meg eller min kjære. Det var mine egen frustrasjon som fikk meg til å lese “The Secret”. Jeg ville ikke bli sint for ingen ekte grunn lenger. Alle sier at jeg skal sette pris på det jeg har, og det gjør jeg, men jeg kan gjøre det enda bedre. Nå står jeg opp om morgene og det første jeg tenker for meg selv er noe positivt. Det kan være alt fra å si “i dag skal jeg kun smile å være glad” til å kun snu meg rundt og se på mannen min et par minutter, og tenke takknemmelige tanker. Det skal så lite til for å gjøre seg selv lykkelig.

Hva med å begynne å snu om ditt liv i dag? Vær fokusert på å tenke positivt. Gjør det til en vane. Får du en negativ tanke, så steng den ut og prøv å forandre den ene tanken til flere positive i stedet. Kan jeg gjøre det, så kan du også. Det er ikke noen grunn til å gå gjennom livet som evig pessimist. Du får ingenting ut av det. Det er verdt et forsøk.. Ikke sant?

Depresjonen min.. Hvor har den blitt av? Jeg har ikke kjent noe til den på ukevis, og det føles herlig. Hver morgen våkner jeg med et smil om munnen, og det første jeg gjør er å tenke over hvor godt jeg har det. Det kjennes ut som jeg har forandret mye ved meg selv. Jeg forstår livet og hva jeg vil bedre. Før hadde jeg så mange spørsmål, men nå har mange av de forsvunnet. Jeg føler meg mye mer sikker på meg og selv, og på hva jeg vil med livet mitt. Problemet mitt før var nok at jeg aldri så hva jeg hadde, og kun fokuserte på hva jeg ville ha. Nå vet jeg at det jeg vil ha er både det jeg har, og noe jeg må jobbe for å nå. En stor byrde har liksom blitt tatt av skuldrene mine. Nå kan jeg puste normalt igjen..

Det er ganske skummelt å skrive her nå at jeg føler meg bedre enn noen gang, men frykten for at depresjonen skal komme tilbake for fullt er fortsatt tilstede. Det skremmer meg, men jeg vil ikke fortsette å leve i frykt. Skulle ønske jeg hadde en mirakelkur å dele med dere, men det har jeg ikke. Jeg tror mye av det handler om å vokse som menneske, og innse hvordan livet er og hvordan det kan bli. Man må godta den man er og arbeide hardt for å oppnå det man ønsker.

Er du fornøyd med deg selv? Hvorfor – Hvorfor ikke?

Livet skal ikke være enkelt. Det har jeg levd og erfart, men jeg er også takknemmelig for at det ikke er det. Hadde jeg f. eks ikke rotet meg bort i usersiøse mannfolk og egositiske vennskap, så hadde jeg nok ikke satt så stor pris på mannen min, Magnus og de vennene vi har. Gjennom livet er det mange avgjørelser som må taes. Noen er lette, andre er vanskelige. Det kan også være mennesker rundt deg som ikke forstår hvorfor du akkurat tar den avgjørelsen, og man kan ende opp med å miste de menneskene. Jeg mener at det skal mye til for å bryte f. eks et vennskap pga en hvilken som helst avgjørelse. Da må det være noe veldig alvorlig i alle fall. Da har du det mest sannsynligvis bedre uten de menneskene.

Store avgjørelser fører til store forandringer. I et parforhold hender det ofte at man ikke er klar for forandringene samtidig, og den ene blir pent nødt til å vente på den andre. Man må vokse som menneske, og bli mer åpen for andre muligheter. Man må tenke fremover. Jeg tror at når man er klar for å ta det valget, så er man “ordentlig” voksen. Da tenker man gjennom både fordeler og ulemper. Til slutt ender man opp med å ikke kun tenke på seg selv og hva “jeg” vil. Man tar avgjørelsen sammen og blir enige. Det er denne store forandringen jeg har prøvd å utsette. For å være ærlig, har jeg aldri egentlig vært klar over det. Ikke før nå. Når man tar slike store sjanser på noe som kan forandre “alt”, kommer det som en selvfølge at man blir veldig skremt. Man blir redd for å feile, og muligens ender man opp med å mislykkes. Kanskje tar man feil avgjørelse. Penget er at man vet aldri før man prøver! Jeg vil heller se på livet som en utfordring i stedet for en lek.

Jeg våknet i dag med en skikkelig god følelse i magen. Jeg hadde en perfekt mann som holdt rundt meg, 2 små katter sovende på føttene mine og sist men ikke minst, så har jeg endelig fått meg jobb. Nå kan jeg slappe av, og ta livet mer med ro. Nå kan jeg nyte hvor heldig jeg faktisk er og bevise det for de rundt meg. Jeg elsker livet mitt.

Jeg trodde aldri jeg skulle bli så lykkelig som jeg er nå. Trodde jeg var dømt til å leve alene resten av mitt liv. Jeg begynte faktisk å slutte å tro på kjærligheten.. Det er rart å tenke på i grunn. Jeg møtte Magnus akkurat når jeg begynt å gi opp mannfolk og kjærlighet. Jeg tror at man må gjøre seg fortjent til å bli elsket.. Hva jeg har gjort vet jeg ikke, men noe må det ha vært. Kanskje skjebnen ble lei av å høre meg klage?

..Vel da må skjebnen bare holde ut for nå skal jeg klage litt mer. Jeg vil ha barn. Jeg fortjener det, og jeg vet jeg blir en god mor. Jeg vil aldri spontanabortere igjen! Aldri! Det klarer jeg ikke.. Det gjør vondt å føle at jeg ikke fortjener det.

Jeg elsker livet mitt, men jeg kunne elsket det enda mer.

Etter at jeg skrev dette innlegget har jeg blitt mye mer positiv. Akkurat hvorfor vet jeg ikke, men det er nettopp det jeg elsker med blogging. Det å ha et fint og eget sted hvor jeg kan skrive ned alle mine tanker og følelser. Det at andre mennesker leser, både kjente og ukjente, det bryr jeg meg fint lite om. Hvis de vil lære meg bedre å kjenne, så må de for all del lese. Det tar jeg som et stort komplemang!

Jeg har lenge tenkt på hva som er meningen med mitt liv, og hvorfor jeg er den jeg er. Nå har all den frustrasjonen sakte men sikkert gått over til å bli takknemmelighet. Det første jeg gjør om morgenen nå for tiden er å smile.. og det er det lenge siden jeg har gjort. For et par dager siden fikk jeg en skikkelig god følelse i magen pga en søt hendelse mellom meg & Magnus. Det var ikke noe fancy, det var ikke noen big deal, det var bare veldig “oss.” Den lille tingen fikk meg til å bli enda mer forelsket. Mer forelsket enn jeg trodde var mulig.

Jeg husker hvordan det var i begynnelsen. Hvor redd jeg var for å si noe galt eller gjøre noe som skremte ham bort. Det var vanskelig. Jeg var meg selv, men en veldig ordentlig versjon av meg selv. Slik tror jeg nok alle som er forelsket oppfører seg. Vi vil fremstå som “den perfekte jenta.”

Nå vet jeg heldigvis at den perfekte jenta for Magnus er den jeg virkelig er. Han vil ikke at jeg skal prøve å være noe annet. Han hadde ikke elsket meg hvis han hadde ønsket å forandre meg. Akkurat det skulle jeg ønske jeg innså mye tidligere. Jeg forandret meg nok litt mer enn jeg trengte.. Jeg husker veldig godt hvordan det var å sove sammen i starten. Jeg klarte ikke å slappe av 100%, og jeg følte at jeg pustet alt for høyt og fort. I timesvis lå jeg der ved siden av ham og prøvde å roe meg ned. Det var skummelt å flytte inn sammen med “den perfekte mannen.”
Over tid sluttet vi å anstrenge oss for å være “perfekte” for hverandre, men endte likevell opp med ekteskap og ekte kjærlighet.

Forholdet vårt har hatt sine oppturer og nedturer, men nå føler jeg vi har det bedre enn noen gang. Vi har blitt sterkere!
224445041_151b59b1ac_b
(foto: Jalali)

Jeg & min kjære kjørte oss en tur tidligere i kveld. Jeg kjøpte den nye Bjørn Eidsvåg cden til ham(selv om jeg synes Bjørn er en skikkelig grisegutt), og tro det eller ei: Bjørn fikk meg til å åpne øynene. Jeg er et utakknemmelig menneske!

Nå lurer dere sikker på hvorfor jeg sier noe så slemt om meg selv, men det er sant. Uansett hvor lykkelig jeg er og hvor mye fint jeg har, så blir jeg aldri fornøyd. Jeg strever alltid etter “mer.” Det som er så idiotisk er at jeg ikke har peiling på hva “mer” er for noe. Har jeg lyst på noe som ligger gjemt i underbevistheten min? Hvorfor mestrer jeg ikke å godta hvordan livet mitt er akkurat nå? Robert Byrne har skrevet et godt ordtak: “Meningen med livet, er et liv med mening.” Men hva hvis jeg er så usikker på hva et liv med mening er da? Hva hvis jeg ikke vet hva som gjør meg lykkelig? Kan jeg bli mer lykkelig enn det jeg er i dag?

Å få barn, gi ut bok og åpne egen bedrift hadde stått veldig høyt opp på min liste. Alle disse tingene tar tid, og jeg synes det er vondt å vente. Hva kommer egentlig til å skje når jeg oppnår disse drømmene? Kommer jeg fortsatt til å være ufornøyd?

Jeg skulle ønske jeg forstod livet litt bedre. Er det egentlig en grunn til hvorfor jeg ble den jeg er? Hvorfor er Magnus den rette for meg? Hvorfor vil jeg bli forfatter? Hvorfor er jeg sånnn som jeg er? Å ikke vite irriterer meg..